Jeg ubeskrivelig lykkelig over opplevelsen og at det gikk så fint!

Jeg – en maratonløper!

12. november 2010 av I FORM

12. november 2010


I FORMs tidligere redaktør Signe Kjøs er gjesteblogger på "Elis Formkick". Den 7. november gjennomførte Signe New York Marathon. Les om den utrolige opplevelsen og få gode tips!


Hjemme igjen etter tidenes morsomste løpeopplevelse, New York Marathon. Det ble en vanvittig folkefest! Langs hele ruten, som gikk gjennom alle de fem bydelene, sto folk og heiet. Det var band, plakater og high fives. Ingen tvil om at newyorkerne synes dette var like stort som oss som løp.

Men for å ta det fra starten: Det hele begynte tidlig om morgenen, og da mener jeg VIRKELIG tidlig. Jeg sto opp kvart over fire, teipet gnagsårutsatte steder, iførte meg nøye utvalgte løpeklær og gikk ut i nattemørket for å finne bussen som skulle frakte oss til startområdet på Staten Island. Der dukket det etter hvert opp 45 000 andre løpere, som alle ventet på å komme i gang med den langdryge utfordringen. I fire stive klokketimer og sur novemberkulde satt vi og hakket tenner.

Endelig kunne vi bevege oss ut til vår utpekte ”start village” – min het passende nok Grete Waitz – og så gikk startskuddet. Når så mange mennesker skal sette seg i bevegelse, tar det tid å få opp turtallet, men etter hvert kunne vi løpe relativt fritt uten å dunke inni noen. Over Verrazano-broen og inn i Brooklyn bar det, og overalt vanket det smil og oppmuntrende tilrop som ”Looking good” og ”You can make it!”. Sola skinte fra skyfri himmel, og stemningen var elektrisk.

De første to milene gikk som en lek. Kroppen var med, skoene var gode og alt lå an til et godt løp. Jeg stoppet samvittighetsfullt på alle drikkestasjoner og fylte på med vann og energidrikk. Så, etter ca. tre mil, begynte jeg å kjenne at asfalten var hard. Høyre ankel stønnet for hvert steg, og i den venstre føltes det som om det var skrudd inn et langt stålrør på tvers. Men jeg var mentalt forberedt på at det kom til å gjøre vondt her og der, så jeg bet tennene sammen og fortsatte. Så kom VEGGEN. Etter 35 km var jeg helt utmattet. Vi hadde ikke fått noe mat underveis, og kroppen var fullstendig tom. Da vanket det heldigvis en halv banan, uten at det hjalp nevneverdig. Det var nesten som en interessant fysiologisk observasjon: å kjenne at kroppen slår av den ene hjelpemotoren etter den andre, helt til motorlyden dør ut. Det er da man oppdager at man har ukjente reserver. Jeg VILLE og SKULLE i mål, og løp videre på ren vilje.

Endelig skimtet jeg Central Park og hørte menneskemengden som jublet for løperne etter hvert som de kom inn på sjarmøretappen. Så veldig sjarmerende så vi vel ikke ut, noen av oss, men gjett om vi smilte! De to siste kilometerne brukte jeg 16 minutter på, så sluttiden ble deretter. Målet var å komme inn på ca. 4 timer – jeg endte på 4.18. Og ble slått av Gunnar som utfordret meg for over et år siden (det var ganske surt). Likevel er jeg ubeskrivelig lykkelig over opplevelsen og at det gikk så fint, tross alt. På forhånd tenkte jeg at dette blir min første og siste maraton, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det er slett ikke umulig at jeg prøver meg på 4-timersmålet igjen om et år. Om ikke annet, så for å slå Gunnar.

Lyst å prøve NY selv? Sjekk Signes suksesstips

  • Finn ut hvor mye påfyll du får langs ruten, og ta eventuelt med det som trengs til ditt behov. Et lite matbelte rundt livet veier ikke all verden, men kan gjøre hele forskjellen.

  • Ekspertene anbefaler ikke at man løper hele distansen på trening, men jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde gjort det. På trening løp jeg aldri lenger enn tre mil, og det var derfra og ut slaget til slutt sto ...
  • Hold et jevnt tempo, og unngå å la deg stresse hvis du ikke kommer fram med en gang. Eventuelle klynger løser seg fort opp. Du kaster bort mye energi på å løpe i sikksakk for å komme forbi.

Kanskje du er interessert i...