Er en person i din nære omgangskrets rammet av stress, så vet du hvor vanskelig det er å være vitne til. Her er psykologens beste råd til hvordan du støtter best mulig - og passer på deg selv underveis.
"Kjøper du med deg et par liter melk på veien hjem?"
Mer skal det kanskje ikke til før du får en utskjelling fra mannen din. I hvert fall hvis han allerede er maksimalt presset. Responsen kan hentyde at du bør få fingeren ut selv - eller det kan være kraftsalver a la dem som er illustrert med bomber og dødningehoder i tegneserier. Det er ikke så moro. Du spurte jo bare ...
Det som skjer i situasjonen, er at partneren - eller kollegaen eller venninnen for den saks skyld - opplever spørsmålet ditt som enda en dråpe i et glass som holder på å renne over hver eneste dag. Dersom personen allerede har fått diagnosen stress, er det minst like utfordrende å vite hvordan det er riktig å forholde seg. Vi har samlet de viktigste tingene du trenger å vite som pårørende på reisen inn i stressland, og forhåpentligvis trygt ut på andre siden.
Stress er en belastning som en person har hatt i lang tid, slik at han eller hennes evner eller kapasitet blir oversteget. Med andre ord: Vannstanden i glasset er så høy at det ikke er noe plass igjen. I en slik situasjon kan det som i dine øyne er et totalt ufarlig spørsmål være det som gjøre at glasset renner over og skjermen går i svart.
Forskjellen på å ha det travelt i en periode og være rammet av stress kan være hårfin. De fleste klarer å ha litt ekstra en periode, for eksempel opp mot en viktig deadline på jobben, flytting eller lignende. Det kan være tøft, men de fleste tenker at de håndterer det.
Ved stor stressbelastning derimot er oversikten det første som ryker. Hjernen er en levning fra den gangen vi kunne bli angrepet av ville dyr i naturen og tror en farlig fiende skal bekjempes. Det ville dyret er bare byttet ut med uoverkommelige krav på jobben. Hjernen går i kampberedskap. Det vil i praksis si at den kutter ut alt som er overflødig og konsentrerer all energi på å overvinne fienden, for eksempel arbeidsoppgavene.
I denne prosessen mister den stressrammede ganske enkelt evnen til å se alternative måter å jobbe eller agere på. Hvis jobben var en fiende, skulle han jo bruke all oppmerksomhet på å overvinne den. Så ikke forvent at du uten videre klarer å snakke vennen eller partneren din til fornuft når stresset først har satt seg hos dem. Da er tunnelsynet en realitet, og det er ikke sikkert at virkeligheten har gått opp for dem selv ennå.
Listen over mulige symptomer på stress er lang, og som regel forskjellig fra person til person. Likevel er det noen klassiske trekk ved oppførselen du som pårørende kan være oppmerksom på.
Ved belastning over lengre tid produserer hjernen ekstra kortisol som oversvømmer det området i hjernen, hippocampus, som har å gjøre med lagring av informasjon.
Evnen til å holde oversikten er også noe av det første som ryker. Har du merket om partneren, vennen eller kollegaen din sliter med å ha oversikt? Kanskje han setter i gang med tre-fire ting uten å bli ferdig med dem? Overbelastningen kan også vise seg som dårlig korttidshukommelse eller problemer med å konsentrere seg.
Et annet hyppig tegn er dårlig søvn. Våkner du opp i dobbeltsenga ved siden av en partner som sukker og nesten ikke klarer å lukke øynene, er det et dårlig tegn.
Det henger sammen med det neste symptomet, som er å ha kort lunte. Uberettigede sinneutbrudd i den grad at du rekker å tenke: "Sånn pleier han/hun ikke å snakke til meg", er det viktig tegn å se etter. Er personen hardt presset kan han/hun også være gråtelabil - det vil si at han/hun begynner å gråte uten grunn eller over bagateller. .
LES OGSÅ: Stress-symptomer – 30 signaler du bør være oppmerksom på
Hvis bare stress kunne vise seg tydelig som en tett nese eller et brukket bein, ville livet som pårørende vært lettere. Det er dessverre ikke tilfellet. Ofte er det usynlige tegn hos den som er overbelastet, og disse kan være indikatorer på at en stressykdom er på vie.
Noen av de vanligste symptomene er at det knyter seg i magen, trykk for brystet og hjertebank. Går det hardt for seg, kan den syke føle at kroppen rister innenfra. Så er det alle former for spenninger: vondt i hodet, vondt i nakken og vondt i ryggen. Er du tett på en som stadig oftere klager over hodepine, bør du være oppmerksom.
Ellers er det viktigste poenget at en person kan være hardt medtatt uten synlige tegn. Det stiller store krav til den pårørende til den som er stresset - altså deg - fordi du må være lydhør overfor klager og ta dem alvorlig. Selv om de enkelt kan slås ned som bagateller.
Spør hvis du har følelsen av at plagene har økt over tid eller om personen har flere av tegnene samtidig.
La oss skille mellom stadiene før og etter at det blir stilt en stressdiagnose. I begynnelsen av den negative spiralen, vil du som pårørende trolig ikke ha så hensiktsmessige reaksjoner. Hvorfor? Fordi du i første omgang bare registrerer at den som står deg nær begynner å oppføre seg annerledes enn vanlig.
Har du vanligvis en direkte tone overfor ham eller henne som har det vanskelig, vil personen knapt rynke i panna. Utbrudd som "Ærlig talt, gidder du å slappe av litt?" eller "Alt handler ikke om deg" kan fort bli sagt. For du blir selvsagt irritert hvis venninnen din er helt umulig å lage en avtale med eller hvis mannen din fra en dag til en annen stiller seg på bakbeina over enkle ting som å bli med på foreldremøte eller i en familiebursdag. Du vet jo ikke at det er en forklaring på alt. Ennå.
Du kan jo også bli bekymret hvis du knapt kjenner igjen den personen du ellers er så nære. Er det noe alvorlig galt? Er mannen min eller venninnen min på randen av et nervesammenbrudd? Får du slike tanker, er det på tide å handle - hvis du ikke allerede har gjort det.
I et tidlig stadium av stress-sykdommen bør du først og fremst søke mer informasjon. Du har kanskje bange anelser, men hva tenker hovedpersonen selv? Husk i den forbindelse at den det gjelder trolig ikke er bevisst på hvordan det står til.
Han eller hun har kort sagt to valgmuligheter når travelheten når uoverkommelige høyder:
Uansett hvordan vedkommende reagerer, er du nødt til å ta praten. Det kan hende det er det siste mannen din eller venninna har lyst til akkurat nå, men det må du leve med. Å ta den praten er omsorg. Ferdig snakket.
En måte å gjøre det på er å sette dere ned med en kaffekopp og så forteller du hva du har lagt merke til i det siste. Du kan si: "Jeg er bekymret for deg," hvis det er det du er.
Forbered deg på alle typer svar. Noen vil svare: “Hva bryr det deg?”, mens andre vil bli glade for at du har lagt merke til det. Ofte reagerer stressrammede med en forklaring om at ’det har vært litt mye i det siste.’
Din oppgave kan deretter være å minne vedkommende på at den hektiske perioden har pågått en stund. Du opplever ikke bare et øyeblikk med hektiske dager, men en permanent tilstand.
Det spørsmålet er det bare en som kan svare på, og det er den som er rammet av stress. Du kan spørre: "Er det noe jeg kan gjøre?" På den måten åpner du for at det finnes verktøy som kan lindre smerten eller lette trykket. Dere har ikke kommet til hva som kan gjøre eller hvem som bør involveres.
Avhengig av svaret kan du spørre om det er noe du kan hjelpe til med. Eller rett og slett: "Hva trenger du?" Du må selvsagt bare stille det spørsmålet hvis du er klar for å hjelpe, at du faktisk slår gressplenen, hjelper til med en barnebursdag eller rydder opp i noen arbeidsoppgaver.
Merker du på personen foran deg at det er altfor langt inn til land, og at din utstrakte hånd er helt utilstrekkelig for å få sikker grunn under føttene igjen, kan du si; "Jeg tror du bør snakke med en profesjonell. Tror du ikke det?"
Sist, men ikke minst kan du trekke på eventuelle egne erfaringer ved å spørre: “Har du lyst til å høre hva jeg gjorde da jeg var stresset?” Det vil sikkert være fint for den som er stresset å føle at hun ikke er de eneste som kan miste oversikten og fotfestet en stund. Men det er individuelt, så spør forsiktig.
Jo sterkere personen reagerer på at du prøver å stikke hull på byllen, desto viktigere var det nok at du gjorde det. Du bør vite at dersom personen selv hadde sett en vei ut av stresset, ville hun garantert valgt den.
Stress rammer ofte svært ansvarsbevisste mennesker, som bevisst eller ubevisst ønsker å klare brasene selv, uten hjelp. Det kan ha fungert for dem tidligere i livet, men nå er det kommet så mange lag på kaka at den velter. Og nei, det er ikke enkelt for et menneske å erkjenne at tankegangen deres må endres. Selvbildet kan godt være: "Jeg er da ikke en sånn som blir stresset."
Det er derfor svært viktig at du ikke tar avvisningen personlig. Det handler nemlig i høy grad om personen selv - ikke om deg eller deres relasjon. Men nytter det i det hele tatt? lurer du kanskje på. Ja, det gjør det. Med din henvendelse bidrar du nemlig til at personen kanskje modnes i forhold til at det er noe galt. Du planter en tanke, og etterpå vil den som er stresset kanskje tenke: "Det er faktisk flere som har nevnt det samme." Det bidrar til at den du har kjær kommer nærmere en erkjennelse om at situasjonen er uholdbar og at noe må gjøres.
Det er to ting du kan ha i tankene hvis du vil imøtekomme behovene man ofte har når man er rammet av stress:
Noe av det stressrammede nevner som den viktigste faktoren for å bli friske igjen, er forståelse fra partneren. Det betyr du bør få ut egen frustrasjon (alle) andre steder enn hos den som er stresset. Den som er stresset trenger å vite at vedkommende ikke er i ferd med å bli ekskludert fra fellesskap, som for eksempel fra sitt eget ekteskap eller arbeidsplass.
Men du må også passe på deg selv i prosessen, så finn en person i nettverket ditt som du kan lesse ting av på i den vanskelige perioden. Det bør være et sted der du kan lufte de mest egoistiske og håpløse tankene uten å bli dømt for det.
På det praktiske plan, er det lurt å tenke konkret avlastning. Den stressyke etterlater seg en del oppgaver som andre må ta seg av mens sykdomsperioden står på. Det kan være på jobben, der en leder må ta hånd om situasjonen. Men det kan også være hjemme, der det kanskje kan være lurt å vurdere om dere skal kjøpe hjelp til vask, hagearbeid eller barnepass, slik at du som pårørende ikke risikerer å kjøre deg selv for hardt. Du bør passe ekstra godt på deg selv nå, så du ikke selv blir rammet av stress.
Kilde: Helle Hermansen, psykolog med spesiale i stress
“Du må bare trene – så går det over.”
Hvis du først er rammet av stress, så er nervesystemet i alarmberedskap. Kroppen kan være nær ved å kollapse, så all fysisk aktivitet som får opp pulsen, frarådes. Langsomme bevegelser som yoga og gåturer er imidlertid bra for kroppen og nervesystemet.
“Er du sikker på at du ikke klarer å gjøre dette?”
Personen sliter med å sette grenser for hva han eller hun klarer å ta ansvar for. Din oppgave er å lytte etter de eventuelle små tegnene på at det blir sagt nei - ikke supplere med flere punkter på huskelista.
“Jeg har selv vært stresset, så jeg vet godt hvordan du har det.”
De gode rådene bør komme, etter at du har fått lov til å fortelle din historie. Det finnes nemlig like mange varianter av stress som det finnes personligheter, så vær forsiktig med å sette likhetstang mellom dine og andres opplevelser.
“Er du ikke snart klar til å ta deg av dette igjen?
Du bør spesielt ikke si dette til en kollega som kommer tilbake på jobb etter en sykemelding. Husk at det tar like lang tid å komme seg som selve stressperioden. Bare det å ha vært borte fra jobb er radikalt. Så la personen selv si fra hva han eller hun klarer, og dropp å kommentere emnet med mindre det er din oppgave på jobben.
“Ta deg sammen.”
Kommentarer som denne er de blant de mest ubehagelige for et menneske som har opplevd stress. Skaden er oppstått fordi personen til en viss grad har tatt seg sammen, etter å ha overhørt kroppens signaler om å stoppe opp. Du bør heller ikke antyde at han eller hun utnytter situasjonen for å slippe lett unna ting.