Det svir i halsen, snørret renner, og tanken om å slå tilbake sykdommen fort virker temmelig lokkende. Men antibiotika kan både skape resistens og ødelegge tarmfloraen, så er det egentlig så lurt? Vi rydder opp i forvirringen om vidundermedisinen som plutselig er blitt et problem.
ANTIBIOTIKA Penicillin er en av flere typer antibiotika. Det er et naturlig stoff, som utvinnes av muggsopp, mens andre typer antibiotika består av syntetiske stoffer.
Den skotske mikrobiologen Alexander Fleming ble overrasket da han i 1928 kom tilbake til laboratoriet sitt etter sommerferien. På bordet sto en petriskål som var helt overvokst med stafylokokkbakterier, bortsett fra en bar flekk på størrelse med en mynt. Midt i den bakteriefrie flekken vokste en muggsopp.
Fleming tenkte straks at soppen sikkert utskilte et stoff som drepte bakterier, og han hadde rett. Mikrobiologen døpte stoffet "penicillin" og viste hvordan det kunne slå tilbake mange bakterieinfeksjoner og kurere alt fra lungebetennelse og hjernehinnebetennelse til gonoré.
Siden den gangen har forskere funnet mange andre antibakterielle stoffer, og man regner med at disse såkalte antibiotika totalt sett har reddet rundt 200 millioner menneskeliv.
I dag er det vanskelig å forestille seg at man for mindre enn hundre år siden kunne dø av helt alminnelige infeksjoner som i dag behandles enkelt med penicillin, tetracykliner, sulfonamider og andre typer antibiotika. Dessuten kan vi takke antibiotikaen for at det i det hele tatt er mulig å gjennomføre store operasjoner der infeksjonsrisikoen er skyhøy.
Men suksessen har dessverre en bakside, for forbruket har økt jevnt og trutt i hele verden. Og det er ikke bare vi mennesker som har fått antibiotika på resept hos legen – den er også mye brukt til husdyr i landbruket. Det er et stort problem, for hvis bakteriene gang på gang blir utsatt for antibiotika, kan de utvikle en evne til å overleve behandlingen.
Den utstrakte bruken av antibiotika gjør at bakteriene blir fortere resistente, og når det skjer, kan vi i verste fall ikke lenger bruke antibiotika til å bekjempe dem.
De lyseblå landene har lavest forekomst av resistente bakterier, og de mørkeblå høyest.
ANTIBIOTIKA-RESISTENS PÅ VERDENSBASIS Gode hygieneforhold og et relativt lavt antibiotikaforbruk gjør at Norge er et av de landene med færrest resistente bakterier.
Heldigvis finnes det mange ulike typer, og når bakteriene utvikler resistens, er det i første omgang bare mot den typen de ofte er blitt utsatt for. Hvis legen oppdager at den vanlige typen antibiotika ikke virker mot en infeksjon, kan hun velge å skrive ut en annen type som forhåpentlig får bukt med den skadelige bakterien.
Men en bakterie som er resistent mot én type antibiotika, kan også utvikle resistens mot en annen type, og på den måten oppstår de ekstra farlige multiresistente bakteriene som det er svært vanskelig å bekjempe.
En annen god grunn til å begrense antibiotikaforbruket er at disse legemidlene også påvirker de gode bakteriene i tarmen. Det går ikke bare ut over fordøyelsen, men svekker også immunforsvaret, som blir stimulert av signalstoffer fra tarmfloraen.
Når du våkner med sår hals den tredje dagen på rad, kan det være fristende å be legen skrive ut en resept på antibiotika, men det er all grunn til å tenke gjennom om du virkelig trenger det. Mange enkle infeksjonssykdommer, som hals- og bihulebetennelse, går fort over av seg selv, fordi immunsystemet tar knekken på på bakteriene.
Og sett fra et samfunnsmessig og mer langsiktig perspektiv, er det fint å la kroppen gjøre jobben selv. Da bidrar du ikke til at det utvikles enda flere antibiotikaresistente bakterier, og samtidig skåner du de gode bakteriene i tarmen.
Men det er ikke bare du som pasient som bør være forsiktig – det samme gjelder legene. Det er deres oppgave å stille en eksakt diagnose før de skriver ut en resept på antibiotika.
De fleste tilfeller av hals- og lungebetennelse, samt influensa og forkjølelse, skyldes overhodet ikke bakterier, men derimot virus, og da har ikke antibiotika noen effekt.
Likevel viste en britisk undersøkelse fra 2014 at litt over halvparten av alle pasienter som troppet opp hos legen med en vanlig hoste eller forkjølelse, fikk antibiotika. Hos 80–90 prosent av disse pasientene er det virus og ikke bakterier som er årsaken til sykdommen, og derfor oppnår de ingenting ved å ta antibiotika. Den påskynder bare prosessen med at alle de naturlige bakteriene i eksempelvis tarmen og munnen, og på huden, utvikler resistens.
En annen undersøkelse fra 2016 viste at mye av det samme gjelder i USA. Der er 30 prosent av alle antibiotikaresepter uten effekt og burde vært unngått.
I Norge og resten av Skandinavia bruker vi heldigvis vesentlig mindre antibiotika enn i USA og Storbritannia, men fremdeles mer enn det som er strengt tatt nødvendig.
16 112 705 DOSER ANTIBIOTIKA Så mye antibiotika tar befolkningen i EU (pluss Norge og Island) hver eneste dag.
Når du som pasient faktisk har behov for antibiotika, bør du selvfølgelig få det, men det er viktig at legen skriver ut riktig dose. Hvis du får en unødvendig stor dose eller en altfor langvarig kur, resulterer det i et overforbruk som også øker risikoen for at bakteriene utvikler resistens.
Hvis legen i stedet skriver ut en for liten eller for kortvarig dose, får heller ikke antibiotikaen noen mulighet til å gjøre deg frisk, og da er behandlingen helt bortkastet.
Siden ganske nylig er den rådende anbefalingen at du godt kan avbryte en antibiotikakur hvis symptomene er borte, selv om du ikke har tatt alle pillene på brettet.
Britiske leger og mikrobiologer fra blant annet University of Oxford og de britiske helsemyndighetene, NHS, kom i 2017 med rådet på bakgrunn av de seneste års erfaringer og forskning fra hele verden. Både blant leger og pasienter har regelen ellers vært at man alltid skal ta hele kuren, men ifølge mikrobiolog Martin Llewelyn, som står i spissen for den nye anbefalingen, finnes det ikke noe vitenskapelig belegg for at det er noe poeng.
Mange andre leger er enige og påpeker at selv om det fremdeles er igjen noen bakterier etter den avkortede kuren, kan kroppens eget immunsystem i de fleste tilfeller lett få bukt med dem. Det gjelder imidlertid ikke de som er kronisk syke eller av annen grunn har et svekket immunforsvar fra før av. De bør for sikkerhets skyld overlate til antibiotikaen å gjøre ferdig jobben.
Antibiotika virker bare mot bakterier og har ingen effekt på virusinfeksjoner som influensa og forkjølelse. Noen sykdommer, som mellomørebetennelse, kan skyldes både bakterier og virus. Derfor er det viktig å få stilt riktig diagnose hos legen før du begynner å ta antibiotika.
Mange mindre alvorlige bakterieinfeksjoner går raskt over av seg selv, og da er det ikke noe å vinne på å ta antibiotika. Tvert imot, for jo mer du bruker, desto større er risikoen for å utvikle resistente bakterier.
Alkohol og de fleste typer antibiotika påvirker ikke hverandre, så du får ikke dårligere effekt eller flere bivirkninger hvis du tar et glass vin. Men les bruksanvisningen, for visse typer antibiotika har en antabuslignende effekt.
Vi er i mange år blitt fortalt at vi må ta hele antibiotikakuren til det ikke er flere piller igjen. Ny forskning tyder imidlertid på at du trygt kan slutte å ta dem når symptomene er borte, og det er gjerne etter cirka fem dager..
De ulike typene antibiotika virker ikke like godt mot alle bakterier, og derfor er det viktig å få det preparatet som virker best mot den aktuelle bakterien. Legen skriver for eksempel ut sulfona-mider mot blærekatarr og penicillin mot halsbetennelse.
Når du tar antibiotika, går det også ut over de vennligsinnede bakteriene som finnes for eksempel på huden og i tarmene. De beskytter mot skadelige bakterier og regulerer fordøyelsen, og derfor er det vanlig med diaré etter en kur.
Antibiotika angriper på flere fronter:
Alle bakterier omgir seg med en beskyttende cellevegg som må bygges opp hver gang bakterien deler seg. Antibiotika, som penicillin, hindrer denne prosessen, slik at nye bakterier er ubeskyttede og dør.
Proteiner finnes i mange utgaver, og bakteriene danner selv de spesielle proteinene de har behov for. Men et antibiotikapreparat som tetracykliner gjør det umulig for bakteriene å danne proteiner, og da dør de.
Det genetiske arvematerialet i form av DNA og RNA kan sammenlignes med en instruksjonsbok som alle organismer må bruke for å holde seg i live. Et antibiotikapreparat som rifampicin angriper bakterienes arvemateriale, slik at de mister livsgrunnlaget sitt.
Alle organismer bryter ned næringsstoffer i maten og bruker dem til å bygge opp nye molekyler de trenger. Et antibiotikapreparat som sulfonamider angriper bakterienes stoffskifteprosesser, slik at de mangler livsnødvendige stoffer og til slutt dør.
… bakterier er så snedige at de bruker hele fire metoder for å unngå antibiotikaenes drepende effekt og bli resistente:
De bryter ned antibiotikumet.
De hindrer at det i det hele tatt klarer å trenge seg inn.
De pumper det ut hvis det skjer likevel.
De forandrer sitt eget stoffskifte for å unngå skadevirkningene av antibiotika.