Anette fikk kreft: «Jeg følte at jeg stjal barndommen fra barna mine.»

Hvor mye tåler barn å høre om kritisk sykdom, og vil de i det hele tatt vite noe? Det er noen av de vanskelige spørsmålene som Anette Syska (50) og mannen hennes måtte ta stilling til da hun fikk brystkreft. De prøvde å følge rådet de fikk om å fokusere på god kommunikasjon, men det viste seg å være vanskelig.

Anette Syska, som har hatt kreft, står litt unna familien. Kommunikasjon og kreft er en vanskelig kombinasjon.

SNAKK OM DET Familien var med på sidelinjen da Anette Syska ble behandlet for brystkreft. Av og til følte hun at hun tilhørte «sykeklubben» mer enn familien.

© Per Rasmussen

Jentene satt i bilen og ventet foran sykehuset. De visste godt at jeg skulle få vite om det var snakk om kreft, forteller Anette Syska.

Like før hadde hun oppdaget en kul i brystet. Legen hennes reagerte raskt og sendte henne først til røntgen og deretter til biopsi. Nå var hele familien – mamma Anette, pappa Morten og de to døtrene på 10 og 13 år – på vei til en uke på hytta i vinterferien. Det var bare ett stopp på veien: sykehuset hvor Anette skulle få resultatet av prøvene.

– Så sa legen: «Du har dessverre fått kreft.» Han sa også at sykdommen var blitt oppdaget tidlig, men at det var snakk om en svært aggressiv form for brystkreft. En voldsom opplevelse.

Diagnosen var så vidt stilt, og så måtte hun og mannen fortelle jentene nyheten. Hva sier man egentlig i en slik situasjon?

– Jeg sa: «Det er kreft. Legene vil ta vare på meg. Det er lov å spørre om alt. Det vi ikke vet, finner vi ut av, og jeg skal klare dette.»

I de få velvalgte ordene lå både en frykt, sårbarhet, ærlighet og ikke minst håp, men etter det snakket de ikke mer om situasjonens alvor med barna. Foran dem lå én ukes samvær som familien insisterte på å nyte før Anette skulle gå i gang med 12 cellegift- og 25 strålebehandlinger.

Ned i kommodeskuffen

Når kreft rammer familien, er det ikke bare sykdommen og de barske følgene man må forholde seg til. De voksne må også tenke gjennom hvordan man skal snakke om det som skjer og være der for hverandre når alt er et følelsesmessig kaos. Anette tok nyheten på sin egen måte.

– Jeg gråt ikke – det var et større sjokk for alle andre. Jeg har et skuffesystem hvor jeg legger tankene i en skuff som jeg smekker igjen. Jeg kunne uansett ikke gjøre noe. Som en sykepleier sa til meg: «Du er en tøff type. Det kommer til å hjelpe deg.»

Familien kom hjem fra hytta, og datoen for første cellegiftkur nærmet seg. Så gikk ting mer eller mindre av seg selv. At den harde giften virkelig tok livet av kreftcellene, både syntes og kjentes på Anettes kropp. Hun var konstant kvalm og fikk sår i munnen. Ansiktet hovnet opp og huden ble hvit som et laken. Alt håret forsvant – også øyebrynene. Og neglene.

– Før kroppen har kommet seg igjen, får du en smell i form av neste runde med cellegift, sier Anette.

De installerte en seng til henne midt i stua, der hun kunne ligge. Plasseringen var ikke tilfeldig:

– Der var jeg tett på det som skjedde. Jeg kunne være en del av familielivet selv om jeg stort sett var utmattet. Samtidig var det synlig sykdom der midt i stua. På den måten ble døtrene mine konfrontert med å se sin syke mor hele tiden. Og jeg så virkelig syk ut.

Det kan godt hende at hun var fysisk til stede, men etter hvert som kreftene ble færre, ble hun delvis kjørt ut på et sidespor. Det erkjenner Morten i ettertid.

– Vanligvis er man to, og så er du plutselig helt alene. Du prøver å skåne den andre ved å ta deg av alt, men det gjorde at Anette følte seg forbigått. Læringen ved det er at selv om man ligger på sofaen og raller, vil man gjerne bli inkludert, sier han.

Barna innså også fort at mamma var syk, og begynte å gå rett til pappa med alt fra lekser til lekeavtaler.

En ting var at rollefordelingen ble forskjøvet i familien. Noe annet som ble viktig, var å finne et naturlig nivå for hvor mye og hvor inngående de skulle snakke om sykdommen. Det gikk fort opp for Anette at familien hennes ikke levde helt opp til det nivået for samtaler som de ble rådet til av leger og Kreftforeningen. De følte verken at kreftene eller behovet var til stede for å sette seg i ring og legge alle følelsene på bordet.

– Jeg fikk mange råd om hvordan man setter ord på det. Men når vi prøvde å snakke med jentene, merket jeg at de krympet seg, sier Anette.

Når det gjaldt alvorlige samtaler, merket jeg når det var riktig og når det var feil. Det du føler er sikkert riktig – det er du som kjenner barna dine best.
— Anette Syska, mor og tidligere kreftpasient
Anette Syska fikk kreft. Hun klemmer datteren.

SNAKK OM DET Det er viktig å snakke om alt det vanskelige når noen i familien blir alvorlig syk. Når ord ikke er nok, hjelper det også med en klem.

© Per Rasmussen

Stor åpenhet – få dype samtaler

På direkte spørsmål om jentene hadde det greit, svarte de «ja», men foreldrene konstaterte at barna i perioder nesten ikke var hjemme, men søkte seg til venninnene sine.

– Den ene datteren min orket ganske ikke å se meg, og jeg fikk dårlig samvittighet for at de måtte se moren sin på den måten. Det føltes som om jeg stjal litt av barndommen og naiviteten deres, forteller Anette.

Etter en samtale med en kreftrådgiver, hvor døtrene ikke hørte spesielt godt etter, fant hun og Morten ut at de måtte håndtere alle følelsene på sin egen måte.

– Jentene måtte få slippe å bli konfrontert med sykdomsprat hele tiden. I stedet var jeg helt åpen om hvordan jeg hadde det og for eksempel om hvor trøtt og sliten jeg var. Og vi kunne fleipe med at det i hvert fall ikke var mitt hår som lå i vasken på badet. Men når det gjaldt mer alvorlige samtaler, merket jeg når det var riktig og feil. Det du føler er sikkert riktig – det er du som kjenner barna dine best. Hvis jeg skulle ha fulgt alle rådene i brosjyrene, er jeg redd for at jeg ville ha presset dem for mye, sier Anette.

Heller ikke Anette og Morten dvelte noe særlig ved de dype samtalene. Anette begynte å jobbe for å holde mest mulig fast ved hverdagen, og Morten var travelt opptatt av å få ting til å fungere med innkjøp, matlaging, transport og så videre. Begge prøvde så godt de kunne å fokusere mest mulig på tilfriskning og minst mulig på sykdom.

– Selvfølgelig var vi redde begge to, og det syntes godt på ansiktene våres. Men sa jeg det høyt? Nei. Det var det ikke rom for. Det var bare rom for å følge opp behandlingen, konstaterer Morten.

I stedet for å prate så mye, lå de ofte i sofaen og så på film, og familien spiste middag sammen hver dag. De tok én dag om gangen. Etter seks måneder hvor «livet gikk i stå» som de sier, ble Anette omsider erklært kreftfri.

Gjør vårt beste

– Da tok jeg jentene til side og sa: «Nå overtar jeg kommandoen igjen. Nå slipper dere ansvaret.» Det var utrolig fint å være tilbake som mamma, sier Anette.

Samtidig er hun smertelig klar over sykdommens uforuforutsigbare vesen, og at man aldri kan være sikker på hva som skjer i morgen. Hun har sluttet å legge planer langt inn i framtiden.

– Alle disse oppfatningene om hvordan livet skal være i familien og med karrieren, bare dropp dem! Vi ser hva som skjer og gjør vårt beste. Livet er fullt av humper i veien. Alt kan skje, og det må vi ta med i betraktning. Men vi vet også at vi kommer oss gjennom det hvis vi står sammen.

Anette og Mortens råd for å håndtere kreft i familien

Hold fast ved familiekulturen
Glem alle forventninger om hva dere skal gjøre, det må jo passe for nettopp familien deres, så hold i størst mulig grad fast ved den måten dere pleier å være sammen og vise nærvær på.

Snakk når det er naturlig
Det er ofte lettere å stille de virkelig store spørsmålene når dere driver med noe annet, for eksempel på en spasertur eller når dere lager mat.

Finn veier til mental energi
Noen vil skue utover havet i stillhet, eller møte andre kreftpasienter. Men lading kan også være å se en film på Netflix eller bare surre rundt hjemme. Gjør det dere føler for.

Prat om hverdagsting
Å snakke om noe annet er ikke det samme som å ignorere sykdommen. Det kan være en stor trøst å prate med andre om dagligdagse ting som naboens blomsterbed eller en punktert sykkel. Det skaper en form for normalitet.

Si fra
Mange deler historier om andres kreftforløp. Hvis du ikke orker å høre på dem, kan du si på en vennlig måte: «Denne samtalen skal du ikke ha med meg akkurat nå.»

Fokuser på helbredelsen
Spør dere selv om dere virkelig har glede av å google alt om kreft. Konsentrer dere heller om hvordan man blir frisk. Bruk kreftene på å få øyeblikk av glede og energi i form av sunn mat, søvn, frisk luft.

Aksepter det
Gjør alt dere kan for å slippe den ellers så insisterende tanken: «Hvorfor nettopp oss? Hvorfor nettopp vår familie?» Finn en måte å stoppe tankene på – de forandrer uansett ingenting

Inkluder den syke
Ta med den syke i beslutninger som gjelder familien i størst mulig grad. Selv om man ser syk ut, vil man gjerne bli hørt.

Newsletter background