Kreft i familien – derfor bør dere snakke om det

Når et familiemedlem får kreft, er det ikke bare én som rammes – det er hele familien. Hvor skal overskuddet komme fra når alle er ulykkelige? Ifølge ekspertene er åpen og ærlig kommunikasjon det som må til for at alle skal klare seg best mulig.

Mor og barn snakker om kreft for å hjelpe hverandre gjennom krisen.

SNAKK OM DET Det ligger mye lindring i å kunne fortelle sine nærmeste om hvordan man har det når familien rammes av sykdom.

© iStock

Hvis du ser på en film og det blir litt for mye, holder du kanskje hendene foran øynene eller senker lyden helt. Behovet for å snu seg bort fra det forferdelige er helt naturlig – også for familier som rammes av kreft.

– Vi tror at hvis vi ikke snakker om det, blir det ikke så ille. Vi vil ikke at den vi elsker skal bli lei seg, og derfor velger vi å tie stille. Det er det jeg kaller kjærlighetens skjold, sier familieterapeut Charlotte V. Jørgensen.

Hun vet hva hun snakker om, for hun har sett det skje i hundrevis av familier i jobben som leder for en rådgiveravdeling i den danske kreftforeningen. Når kreften rammer, har samtalen noen ganger en tendens til å forstumme helt.

Forskjellen på film og virkelighet er at kreften fremdeles er der for ditt indre blikk, og at den fortsetter å skape støy inni hodet selv om vi setter den på lydløs – og kanskje spesielt når vi setter den på lydløs! Hvis Jørgensen skal velge ett budskap, er hun i hvert fall ikke i tvil:

– Vi børvære insisterende, og gjerne direkte irriterende, og våge prate med hverandre om hvordan vi egentlig har det. Ellers ender det med at vi sitter på hver vår øy. Når vi snakker om det vanskelige, blir det lettere å komme gjennom kreftprosessen
— Charlotte V. Jørgensen, familie- og psykoterapeut, og rådgiver i den danske kreftforeningen

Si noe nå!

Når en i familien får kreft, er det en helt ny situasjon som de færreste av oss har noen erfaring med å håndtere. En gammel bestemor kan få kreft, men en forelder til barn eller unge, eller et barn ... Det føles fullstendig naturstridig, og det kan være umulig å finne et meningsfullt strå å klamre seg til i det komplette følelsesmessige kaoset som oppstår i etterkant.

Dersom det er noen barn i den kreftrammede familien, åpner det for en lang rekke dilemmaer der det langt fra alltid er åpenbart hva som er det riktige å gjøre.

– Mange foreldre henvender seg og spør om de skal si noe til barnet sitt med én gang, eller om de skal vente. Da svarer vi ofte: «Si det du vet, men ikke alt som muligens kan skje.»

På det tidspunktet har barnet allerede oppfattet at noe er galt, mener Charlotte V. Jørgensen. De voksne er kanskje fraværende, slitne eller oppfører dere annerledes enn vanlig.

– Dessverre kan vi ikke skjerme barna våre mot kriser. Det er misforstått omsorg å holde dem utenfor for å hindre at de blir redde. Det blir de likevel, nettopp fordi de merker forandringene hos de voksne, og det gjør dem utrygge. Tausheten vil bare etterlate dem helt alene på perrongen, sier familieterapeuten, og legger til at barns fantasi ofte er verre enn virkeligheten.

Det er ikke bare mindre barn som har behov for at det blir snakket om hva som foregår i familien, mener hun. Også fraflyttede barn og voksne vil ha nytte av at det blir stukket hull på den berømte verkebyllen og satt ord på det vanskelige.

– Bare det å få vite hva som skjer, gir en viss trygghet, for da vet man grunnen til at de voksne oppfører seg annerledes. Det er godt å vite at hvis det skjer noe, så blir jeg informert – selvfølgelig litt avhengig av alderen til dem som er berørt.

Vi kan ha en tendens til å fokusere på fakta. Nå skal det tas blodprøver, infeksjonsverdien har steget, nå avventer vi svar fra røntgen og så videre. Det er det letteste. Det er mye vanskeligere å snakke om følelsene som følger i kjølvannet til alt det målbare: angsten, sinnet, oppgittheten, sjalusien og så videre.

– Hvis de voksne ikke er vant til å ha en følelsesmessig kommunikasjon fra før, må den bli etablert så fort som mulig. Det betyr at man må øve seg på å sette ord på det vanskelige, sier Charlotte V. Jørgensen.

Fjern ansvaret fra barna

Et godt sted å begynne er å sette ord på mindre forandringer, som for eksempel: «Jeg har ikke særlig appetitt, det er derfor jeg spiser så lite.» Eller: «I dag er jeg ok, men av og til blir jeg lei meg. Da prater jeg med mormor om det. Har du også en du kan prate med?»

Når vi tidlig i prosessen begynner å snakke om hva som skjer – både rent faktisk og følelsesmessig – er vi bedre rustet hvis vi en dag må forholde oss til at det ikke er noe mer som kan gjøres.

– Da har vi allerede trent opp evnen til å snakke om det aller vanskeligste. De familiene som har opplevd kriser og har erfaring i å prate sammen, kan kanskje bruke det igjen. For andre, hvor livet tidligere har gått på skinner, kan det være ekstra vanskelig å stå midt i en krise, sier Jørgensen.

Hun oppfordrer voksne til å ta ansvar for hele situasjonen. Hvis det er barn og unge i familien, må alltid foreldrene eller andre voksne som står familien nær, tenke på deres behov. De unge trenger å vite at det ikke er deres ansvar å trøste mor og far, og foreldre må sørge for at barn har en fortrolig voksen de kan snakke åpent om tankene sine med.

– Man kan nesten se hvordan barna senker skuldrene når de blir fortalt at de ikke behøver å passe på foreldrene sine. At de slipper ansvaret, sier familieterapeuten

Det som gjør situasjonen så utrolig vanskelig, er nemlig ikke bare sykdommen i seg selv. Det er like mye det følelsesmessige kaoset som blir utløst når alle i familien er rammet av sykdom og sorg. Men på ulike måter og ofte på forskjellige tidspunkter.

Hver rolle sine utfordringer

Det å få en kreftdiagnose vekker naturligvis tanken: «Kommer jeg til å dø av dette?» Men akkurat det scenariet er det ikke sikkert at de andre i familien orker å snakke om, så det kan være veldig ensomt å være den syke. Pårørende har kanskje et større behov for å holde fast i håpet, og på den måten kan man veldig lett snakke forbi hverandre.

I praksis betyr sykdommen også et jordskred når det gjelder de daglige rutinene. Hvis du er pårørende, ender det ofte med at du får ansvaret for alt det praktiske på hjemmebane. Samtidig må du kanskje følge partneren til behandling, skjøtte jobben din og håndtere din egen angst.

– Resultatet av denne cocktailen er ofte at de pårørende holder tilbake sine egne følelser, siden de tenker at det er jo ikke de som er syke, sier Charlotte V. Jørgensen.

Så selv om det er vanskelig, kan det lønne seg å finne mot til å ta bort hendene fra øynene og skru opp lyden, slik at dere får ta del i hverandres tanker, drømmer, håp og vanskelige følelser. Da kommer dere lettest gjennom prosessen og videre etterpå.

Sammen gjennom krisen

Sykdommen har man ikke kontroll over. Følger dere disse rådene, kan dere derimot hjelpe hverandre gjennom krisen som har rammet familien.

Snakkeboble
© I FORM

Sett ord på tankene

Snakk om det du opplever. Hvis du tidlig i prosessen setter ord på hva som faktisk skjer og hva du føler, trener du sakte, men sikkert opp evnen til å ta de vanskelige samtalene. Det lindrer.

Illustrasjon av menneske som holder et hjerte
© I FORM

Vær troverdig

Du kan ikke skåne barnet ditt for kriser, men du kan tilby det å være en troverdig voksen som tør å snakke om de følelsene som dukker opp. Barn fornemmer uansett at noe er i gjære.

Illustrasjon av to masker
© I FORM

Skap pauser fra sykdom

Like viktig som det er å prate om sykdom, like viktig er det å gjøre noe helt annet. Det er for eksempel lov å gå på kino og se en komedie som får dere til å hyle av latter.

Illustrasjon av en klem
© I FORM

Pek ut noen fortrolige

Fortell barna dine hvem du snakker med når du har det vanskelig – det tar litt av ansvaret fra dem. Finn gjerne også personer som de kan prate med hvis du kjenner at de har vanskelig for å åpne seg hjemme.

Illustrasjon av pizza
© I FORM

Aksepter enkle løsninger

Slutt fred med alt som det ikke er mulig å gjøre mens behandlingen pågår. Det kan bli en periode med mer hentemat og flere hybelkaniner, og det er helt greit.

Illustrasjon av venner som holder rundt hverandre
© I FORM

Bruk nettverk og digitale hjelpemidler

Det er nå dere for alvor trenger flere hender, så ikke nøl med å be om hjelp. Kreftforeningen har utviklet appen «Meg også» for barn og unge som bli berørt av kreft. En annen app, «Komp», gjør det lettere å holde kontakt med familie og venner når man ikke kommer seg ut.

Illustrasjon av øre
© I FORM

Lytt til hverandre

I et parforhold er det nok at den ene har behov for å prate om følelsene sine – da bør den andre stille opp og lytte. Det er begges ansvar at ensomhetsfølelsen ikke sprer seg. Inviter gjerne en tredjepart inn i samtalen, for eksempel en psykolog eller kreftrådgiver.

© I FORM

Oppsummer etterpå

Dere er ikke de samme menneskene etter et kreftforløp. Når sykdommen er kommet til en avslutning, følger en periode hvor dere må finne tilbake til dere selv og hverandre igjen. Mange av dem som henvender seg for å få hjelp fra Kreftforeningen, gjør det etter de er blitt friskmeldt.

Kilde: Charlotte V. Jørgensen, familie- og psykoterapeut, og rådgiver i den danske kreftforeningen.

Newsletter background