Du tror kanskje at båndet først kappes den dagen sønnen eller datteren din flytter hjemmefra, men løsrivelsen er faktisk en prosess som starter allerede ved fødselen. Gradvis tilpasning er nøkkelordet hvis du vil styre unna «empty nest syndrome».
TOMT REDE – Det kan fort bli stille – litt for stille – når et barn flytter hjemmefra. For noen foreldre medfører det en følelse av tap, tristhet og ensomhet. Det kalles for «empty nest syndrome».
Idolplakatene og medaljene fra fotballcuper og idrettsarrangementer er tatt ned fra veggen. Klær er pakket ned i kasser, og dyna lagt i en plastsekk. Så smeller plutselig døra igjen når ditt store barn med et forventningsfullt blikk forsvinner ut av barndomshjemmet og roper «vi ses». Pang! Så blir det stille.
– Sånn er det, og sånn skal det være, men det betyr ikke nødvendigvis at det er lett, sier psykolog Ida Koch. Hun har jobbet som rådgiver og behandler for unge i over 35 år og vet en god del om hva de trenger. Det passer ikke alltid med vårt behov som foreldre.
– Løsrivelsen og selvstendiggjøringen er en prosess som starter ved fødselen og tar fart i tenårene, og som for de fleste foreldre for alvor slår inn når barna flytter hjemmefra, sier Koch.
Du har i årevis visst at det tette båndet, der dere bor under samme tak, skulle kappes en dag. Flyttingen kan ikke komme som noen stor overraskelse.
Hvis du blir slått helt ut av det, er det noe som er galt. Det kan henge sammen med at du har lukket øynene og ikke innstilt deg på neste kapittel i mammalivet. Det skal vi komme tilbake til. Først skal vi se på hvorfor fraflyttingen kan føles som en overraskende stor mental utfordring.
Mens det å få borteboende barn for de fleste kommer med en blanding av like deler stolthet og vemod, synes noen foreldre at det er nesten uutholdelig å venne seg til det. Amerikanerne har for lengst gitt det et navn: «Empty nest syndrome» er betegnelsen for en psykisk tilstand av tap, tristhet og ensomhet i forbindelse med at barn flytter hjemmefra. Navnet stammer fra dyreverdenen – tomt rede-syndrom.
Som foreldre har vi pleid og dyrket avkommet. Vi har blåst på blødende knær, bekymret oss og i det hele tatt fylt tilværelsen helt med barna våre.
– På et tidspunkt er fuglene klare til å forlate redet. Og når all den energien man har lagt i dem skal omformes til å være avstandsmamma, sitter noen igjen med en følelse av tomhet, sier Koch.
Men i stedet for bare å fokusere på den dagen flyttelasset skal gå, bør vi ifølge psykologen også se på hva som skjer i årene før. Forandringen er allerede til å ta og føle på. Du går fra å spille hovedrollen i barnets liv til å bli stadig mer en statist.
Når barna er små, er vi deres nærmeste fortrolige og trygge favn, og vårt ord er lov. Det er deilig, men det forandrer seg. Langsomt vender tenåringen blikket utover og bort fra oss og familien. Hun begynner å betro seg til vennene sine eller – enda verre – andre voksne, låser døra til badet og lukker døra til rommet sitt (hardt).
– De unge kan og skal stå på egne bein, og det skal vi voksne også. Det er to parter som må gi slipp. Denne prosessen kan være veldig utfordrende, men det er ikke mulig å unngå den, sier Ida Koch.
Hvordan dere begge lander på den andre siden, og hvilket forhold dere får til hverandre, avhenger av flere ting. Dels av hvor tette dere var før den unge flyttet ut, men også dels av hvor mild og respektfull løsrivelsesprosessen ender med å bli.
Det er nemlig flere enn én felle du kan gå i. Først og fremst må du være villig til å gå fra å ha rollen som kjempeviktig hovedperson til å la tenåringen bestemme og ta mer ansvar, men det kan være lettere sagt enn gjort. Hvis det er ditt første barn som flytter ut, har du naturlig nok ikke erfaring med at barn går videre. Og hvis det er ditt eneste eller siste barn, står du overfor en markant livsendring. Da er det lett at du som forelder tar for stor plass. Eller for liten.
– Jo mer krampaktig den voksne holder fast, jo mer vil den unge insistere på å stå på egne bein. Kunsten er ikke å gi slipp sånn over natta, men heller ikke å holde fast for lenge, mener psykologen.
Begge deler er like uheldig, men også veldig naturlig. At den unge er i ferd med å bli voksen, betyr på ingen måte at det ikke er behov for deg. Din rolle må bare balanseres for at den ikke skal føre til store konflikter eller i verste fall et brudd mellom dere.
Rådene er mange, men et av de mer konkrete er å gi de unge oppgaver hjemme hele veien gjennom oppveksten, slik at de lærer å ta ansvar og modnes i god tid før de skal spre vingene og fly ut i verden.
Det er vanskelig å gi en enkel oppskrift på hva som virker i det enkelte forelder-barn-forhold. Likevel maner psykolog Ida Koch til at vi som er voksne er vårt ansvar bevisst. Du har et ansvar for at den unge skal utvikle seg, og det er best om du ikke lusker rett bak og hvisker gode råd.
– La dem søke ut i verden og bit i deg følelsen av å være vraket. Stå til rådighet og la dem være, men vær der for dem. Det er viktig å fremdeles være tilgjengelig, sier hun.
Selv om det kanskje har gått måneder siden du sist slapp inn i det fortrolige rommet og fikk høre om kjærlighetssorg eller eksamensangst, så ikke lukk døra. Det er det Koch kaller å oppføre seg som en forsmådd elskerinne.
Det krever at du avfinner deg med at det er den unge som til en viss grad har rett til å komme med utspill i forholdet, og du må alltid være parat når det blir behov for deg. Ikke vær redd for å gi slipp. Det er nødvendig for at dere skal kunne møtes igjen som mer likeverdige voksne.
Hvis løsrivelsesprosessen går noenlunde greit, kommer den unge tilbake. Og da gjelder det å være verken kontrollerende eller bedrevitende, men å møte den unge i øyehøyde.
Jo mer krampaktig den voksne holder fast, jo kraftigere vil den unge insistere på å stå på egne bein. Kunsten er ikke å gi slipp over natta, men heller ikke å holde fast for lenge.— Ida Koch, psykolog
En annen fallgruve som psykologen ofte støter på, er mødre som klamrer seg altfor mye til en sønn eller datter. Det kan for eksempel vise seg i form av et misforstått, skyhøyt servicenivå som ikke forandrer seg nevneverdig selv om den unge har flyttet ut. Skittentøyet blir fremdeles vasket av mor, og hun er fremdeles svært involvert i store oppgaver knyttet til jobb eller studier. Av og til driver hun til og med et mindre cateringfirma med mat til kjøleskapet ...
– Hvis man ender som en servicesentral for den unge, handler det ofte om at man insisterer på sin egen betydning. Du gjør henne eller ham hjelpeløs, og det er ikke det samme som å gjøre dem en tjeneste. Barn som ikke har fått lov til å vaske klær, lage mat, betale regninger eller lese en tidtabell, vet ganske enkelt ikke hvordan man gjør det, advarer Ida Koch.
På et mer eller mindre bevisst plan har du altså gjort avkommet dypt avhengig av deg, slik at du fortsatt har en stor plass i deres hverdag. Men det er som å tisse i buksa for holde varmen. Dels kan en litt for tett relasjon – kanskje mot den unges vilje – føre til at de føler et stort behov for å løsrive seg fra deg, og det er «ikke alltid så pent å se på».
Dels kan det føre til at den unge begynne å tvile på sine egne evner. «Hvis mamma alltid fikser ting for meg, er det sikkert fordi jeg ikke klarer det selv», lyder resonnementet. Så trekk inn følehornene nok til at avkommet kan gjøre sine egne erfaringer.
– De unge lærer gjennom å prøve selv, og ikke gjennom våre aldri så velmente råd. De må ut og gå på noen smeller. Når innsjekkingen er stengt på flyplassen, lærer de å komme i tide neste gang. Det må rett og slett til, mener psykologen.
I stedet for å ha hele identiteten din parkert i morsrollen, kan det være lurt å fokusere litt på seg selv. Det tar tid å finne seg til rette i rollen som konsulentmamma i stedet for heltidsmamma.
– Fyll gradvis det vakuumet de unge etterlater seg. Spør deg selv: Hva kan jeg finne på som gjør meg glad og hvor jeg utvikler meg? Vi er dømt til å tape hvis vi bare sitter og venter på at barna skal komme hjem, sier Ida Koch, og legger til at det er noe de unge legge merke til.
Kanskje du kan ta opp igjen en idrett du drev med før, ta et tegnekurs eller ta kontakt med gamle venninner som er blitt forsømt i de travle årene. Det er som å gjenoppdage seg selv – på samme måte som en fersk pensjonist må finne ut hvem hun er når hun ikke jobber lenger. Jo tidligere du kommer i gang, desto mindre føles sjokket over det tomme redet.
Eksakt samme øvelse gjør seg for øvrig gjeldende hvis du er i et parforhold når barn flytter ut.
– Det går lett hvis man har et utviklende forhold, men for noen par er det barna som har tilført liv. Da sitter man der og lurer på hva i all verden man skal snakke om nå. Da må dere ganske enkelt finne noe nytt som dere kan være sammen om.
Heldigvis handler det ikke bare om tristhet og vanskelige følelser.
– Med tiden kommer alle fordelene. Du oppdager at livet består av mer, og at barnet klarer ting selv. Det gir en frihet som de aller fleste setter pris på, sier psykolog Ida Koch.
Så en dag går døra opp igjen, og der står ditt voksne barn som ikke bare kan fly, men som også har lært seg å håndtere den turbulensen et liv på egne vinger nå engang medfører.
Kilde: Ida Koch, psykolog