Livet som deltidspensjonist ble skutt i gang med en månedslang fottur i Spania. I dag går Dorrit Christensen (72) i snitt sju kilometer hver dag, og elsker det.
Hun har alltid hatt et aktivt liv, men fotturer er noe helt spesielt, synes Dorrit. Når hun er ute på tur så vel ute i verden som hjemme, føler hun at sansene skjerpes.
– Når du først har funnet rytmen, begynner plutselig alt å gå av seg selv. Når kroppen er i gang på den måten, er du hundre prosent til stede i nået.
Hun må bruke litt tid på å komme fram til kjernen i hva som er så spesielt ved å gå, men konkluderer med at turgåing bare har noe magisk ved seg sammenliget med for eksempel sykling, løping og vanlige spaserturer.
De sistnevnte aktivitetene har hun drevet mye med tidligere – det var først da hun gikk ned til å jobbe deltid for 10 år siden at hun fikk øynene opp for turgåing. Det begynte med at hun trengte noe nytt for å bryte med en krevende lederjobb der telefonen kunne ringe når som helst.
Oppsøker roen
– Da jeg fikk mer fritid, bestemte jeg meg for å bruke en del av den på fotturer. Det første målet jeg satte meg var Camino de Compostela – en godt kjent pilegrimsrute i Spania – i tre–fire uker, forteller Dorrit.
Det var mens hun tråkket langs støvete landeveier gjennom det spanske landskapet, at hun første gang kjente effekten av å gå langt.
– Det var virkelig fantastisk – jeg ble fullstendig hekta. Det mest spesielle var roen. Denne måten å oppleve omgivelsene stille og rolig på.
Når kroppen tar over som en maskin, og føttene går av seg selv. Når du ikke lenger trenger å fokusere på selve bevegelsen eller retningen, frigir det mengder av energi. Overskudd til å legge merke til selv de minste detaljer i omgivelsene og til å la tankene strømme fritt.
– Spesielt på lengre turer opplever jeg omgivelsene på en ny og mye mer nærværende måte. Det føles omtrent som å ta av seg ytterfrakken og bare ta imot de tankene og inntrykkene som kommer til meg uten filter.
Går sammen med andre
Så snart vannblemmene på føttene var historie, sto det klart for Dorrit at hun måtte finne fram turskoene igjen så fort som mulig.
– Jeg var opptatt av å holde formen ved like, og kom i kontakt med en lokal turgruppe. Det er veldig hyggelig å være en del av et slikt fellesskap.
Det viste seg å være lurt, for de siste årene har hun kommet tett på både naturen og byen der hun bor, mens hun får luftet både turutstyret og snakketøyet. Hun har til og med blitt turleder for andre.
– Jeg får lyst til å undersøke de tingene jeg ser underveis, enten det er snakk om en fugleart eller en flott bygning, og disse anekdotene liker jeg å formidle videre til andre, sier den nyslåtte turentusiasten.