Er du en av dem som er litt for opptatt av å tilfredsstille andres behov, og har tilsvarende vanskelig for å lytte til dine egne ønsker? Lær mer om hvordan du blir litt mindre imøtekommende mot dem rundt deg og snillere mot deg selv.
PLEASER – Er du lei av å være litt for rask til å svare ja, bare for å angre like etterpå? Da bør du lese dette!
Du har en venninne på tråden. Dere prøver å finne en dag dere kan møtes til en kopp kaffe. Det er vanskelig, for du får bare to datoer å velge mellom. Det er dessverre de to dagene som passer veldig dårlig for deg. Du drar litt på det, men ender med å si: «Ok, jeg rokerer litt på ting, det går sikkert greit.» Men gudene skal vite at det ikke er første gang du føler at du må bøye deg for å bevare den gode stemningen ...
Å være en pleaser handler om å være så opptatt av å imøtekomme andres ønsker og behov at du ender med å neglisjere dine egne. Hvis det skjer av og til, er det ikke så farlig. Men hvis det er et mønster som du drasser rundt på, kan det utvikle seg til å bli ganske nedbrytende for selvbildet over tid. Det vet psykolog Malene Stoltze alt om. Hun møter jevnlig mennesker som jobber med å forandre en usunn atferd som ofte stammer fra barndommen, nemlig tilbøyeligheten til å se på seg selv som mindre verdt enn andre, slik at man er mer imøtekommende overfor andre enn godt er.
Før vi erklærer kamp mot pleaser genet, er det viktig å se at dette fenomenet har mange nyanser. Alle har nemlig litt av det, ettersom vi mennesker er flokkdyr av natur.
Spørsmålet er hvor mye plass det tar i oppførselsen din. Du kan se på det som en skala som går fra 0 til 100. De som er rammet i svært liten grad, ligger på null og kan ha psykopatiske tendenser. I den andre enden, nærmere 100, befinner en helt annen gruppe seg, nemlig de som kan være nesten selvutslettende. De fleste ligger omtrent midt på aksen, der det å please andre bare er en måte å være hjelpsom på.
Å innrette seg etter andre i riktige doser er slett ikke en entydig dårlig egenskap, tvert imot. I mange sammenhenger er det faktisk en viktig sosial ferdighet å kunne sette egne behov til side en stund når situasjonen krever det. Det kan for eksempel være i travle perioder på jobben der du må hjelpe noen kolleger med en stor oppgave så dere kommer i mål i tide.
Eller i forbindelse med en familieutflukt, der du ganske enkelt må gi opp noen av kravene dine for at det i det hele tatt skal bli mulig å få hele gjengen av gårde. Det avgjørende er at det å sette seg selv til side forblir et verktøy som du tar fram når det er nødvendig, og ikke ender med å bli en generell sykelig tilbøyelighet til å tilfredsstille andre som blir tatt for gitt.
I samspillet med andre balanserer vi på en line når det gjelder hvor mye og hvor lite vi føyer oss etter andres behov. Men hvordan kan du vite om du har funnet det riktige nivået?
Psykologen har funnet en måte å skille mellom skitt og kanel på. Mellom de som har en tendens til å please andre for å ta hensyn og vise omsorg, og de som handler av frykt. Når du for eksempel har en venninne på tråden og stikk i strid med dine egne planer sier ok til en dag du vet at du er opptatt, hva er det som egentlig driver deg? Er det et oppriktig ønske om at dere skal møtes, eller er du egentlig redd for å skape en konflikt eller miste henne hvis du sier fra?
Den som best kan svare på hvilken kategori du tilhører, er trolig du selv. En ting som i hvert fall ikke hjelper, er å slå deg selv i hodet fordi du nok en gang sa ja til mer enn du har lyst til. Husk at alle gjør sitt beste. Så hvis du har en gnagende følelse av at du er for ettergivende, er det temmelig sikkert noe i det. Dermed kan det være verdt å undersøke det litt nærmere uten å anklage deg selv.
Går du på jakt etter kildens utspring – altså det stedet hvor den føyelige atferden begynte – må du ofte helt tilbake til barndommen. Ikke overraskende har mor og fars oppdragelse en helt avgjørende betydning for hvor lett det er å sette egne grenser.
Hvis de har sett og hørt deg, er det svært gode sjanser for at du vokser opp og tilkjennegir dine egne ønsker og behov. Har du derimot måttet kjempe for å få oppmerksomhet og gjøre deg fortjent til den, påvirker det oppførselen din som voksen. Da vil du være mer tilbøyelig til å gjøre alt for å få en «belønning». Du inngår dårlige kaffeavtaler, melder deg som frivillig i styrer og stell, baker kake til ulike sammenkomster og så videre.
Strategien med å være ekstra snill har hjulpet deg som barn, så det gjør den sikkert nå også, resonnerer underbevisstheten. Å overse egne behov kan rett og slett ha utviklet seg til å bli en overlevelsesstrategi.
Pleasere har enten ingen eller svært begrenset erfaring med at de er blitt godtatt hvis de sa «nei takk». Fikk du høre at du var en egoist og burde skamme deg når du sa fra eller sa din oppriktige mening da du var liten? I så fall får du fort de samme følelsene som voksen. De som er hardest rammet av et overdrevent pleasergen, kan nesten føle fysisk ubehag bare ved tanken på å ta hensyn til seg selv.
Kimen til en slik behagesyke kan også være lagt hvis du har dårlige erfaringer med å bli utestengt fra et fellesskap. Hvis du for eksempel ble mobbet i tenårene, vil du for alt i verden unngå å bli avvist nok en gang.
Enten det er foreldre, mobbing eller kanskje en lite empatisk partner som er bakgrunnen til ditt velutviklede pleasergen, er resultatet noenlunde det samme: Du higer etter andres anerkjennelse for at de ikke skal forlate deg, slik du har opplevd før.
Og hvordan kan du forsikre deg om det? Pleaserens logikk er å prøve å være enda hyggeligere og mer fleksibel, for «da vil sikkert mannen/tenåringsdatteren/venninnen/sjefen min like meg». En slik atferd kan være som en skrue uten slutt. Derfor kan det være uhorvelig vanskelig å overbevise en litt for flink pike om at det faktisk er en fordel for andre å vite hvor de har henne. Å komme dit hvor et ja betyr ja, og et nei betyr nei. En ekte pleaser kan ganske enkelt ikke forestille seg at det vil være bra å begynne å sette flere grenser, eller noen i det hele tatt.
I en overgangsperiode kan det være noe i det. Menneskene rundt pleaseren kan ha vent seg til at deres behov er viktigst. De må bare svelge det faktum at privilegiet deres plutselig blir tatt fra dem. Som tenåringen som alltid har hatt mamma til å vaske klærne sine, og fortsetter å komme hjem med skittentøyet når han flytter hjemmefra. Han vil selvfølgelig reagere negativt hvis hun en dag smeller igjen lokket til vaskemaskinen. Da kan det være en kunst å finne andre måter å vise sin kjærlighet på enn ved å være et serviceorgan.
Nå kan vi nesten høre innvendingene: Det er de andre som må forandre seg, og ikke jeg. Eller kanskje: Det er de andres skyld at jeg er blitt så ettergivende. Det er svært vanlige innvendinger, men hjelper i svært liten grad de overimøtekommende blant oss med å komme videre.
Selvfølgelig er du farget av de erfaringene du har med deg i bagasjen. Og nei, du kan ikke gjøre noe med at det ble sånn. Det som har skjedd, har skjedd. Men du kan faktisk bestemme deg for å gjøre noe med det. Hvis du tar den tunge, men viktige beslutningen å vri deg ut av pleaserrollen, kan du – etter all sannsynlighet – bli sjef i ditt eget liv de årene du har igjen. For har du ikke brukt nok tid på å tilfredsstille andre?
Før du kaster deg over tastene og lager en laaang liste over alle dem du har lyst til å si fra til, har psykolog Malene Stoltze et godt råd. Hun advarer mot det hun ser som en misforstått tilnærming til å jobbe med denne typen ettergivenhet på. Mange tror at de må lære seg å si fra om det meste her og nå, men det kan være enormt skremmende å tenke slik. Det beste er å være veldig forsiktig og starte i det små.
Sett deg noen delmål, råder psykologen. Finn situasjoner der du kan trene på å kjenne etter hva du har lyst til, og venn deg langsomt til å uttrykke ønskene dine – også når de er upopulære. Ikke start med de store, viktige sakene blant nære familiemedlemmer og venner, men finn heller noen litt mer ufarlige situasjoner og temaer du kan øve deg på.
Det kan for eksempel være hva dere skal se på tv eller hvor dere skal bestille hentemat fra. Hvem vet: Når neste ferie står for døra, er du kanskje blitt så dreven at du tør å stå for det du vil, slik at du faktisk får den ferien du drømmer om (hvis du er blant dem som vanligvis føyer deg etter andres ønsker).
Og neste gang en venninne ringer og vil møte deg på mer eller mindre umulige datoer, svarer du: «Dessverre, det går ikke. Kan vi ikke finne en annen dag.» Og den dagen kan du begynne å glede deg til allerede nå.
Les også: Når er man en boomer?