Du behøver ikke vå være en garvet løper for å føre opp halvmaraton på cv-en. Les hvordan to ikke-løpere krysset målstreken, og lær av tipsene deres.
HALVMARATON – Både Louise (38) og Julie (33) har gjennomført halvmaratondistansen uten å være drevne løpere på forhånd.
Hvis du drømmer om å omsette løpeturene til et morsomt mosjonsløp, kan helmaraton være litt voldsomt. Men hva med halvmaraton? 21,1 km er faktisk innen rekkevidde for de aller fleste. Hvis du ikke tror oss, så ta testen på neste side. Eller se hvordan to kvinner gikk fra å være ikke-løpere til å krysse målstreken i en halvmaraton.
I motsetning til søsteren og faren, hadde Julie aldri vært spesielt sporty. En dag bestemte hun seg for at det skulle det bli en forandring på. Siden har hun gjennomført tre halvmaratonløp på ren og skjær vilje.
Hvordan var formen da du begynte??
– Jeg var ikke noen løpetype og ikke i spesielt god form. Pappa og søsteren min har alltid løpt, og jeg har levd godt med at det var noe de gjorde. Søsteren min var den sporty av oss, mens jeg var hun som var god med pc-en.
Hvordan kom du i gang med løping?
– Jeg hadde nettopp slått opp med kjæresten, og det måtte skje noe. Jeg hadde lyst til å gå ned i vekt og komme i bedre form. Så da pappa en dag spurte om jeg ville bli med ut og løpe, ble jeg med en liten del av veien. Det var ikke så ille, så neste gang holdt jeg følge hele veien.
Test deg selv: Er halvmaraton noe for deg?
Hvorfor meldte du deg på?
– Det var pappas idé, og det passet egentlig ikke så bra. Men jeg er ganske sta av natur, så hvis jeg først bestemmer meg for noe, så gjennomfører jeg. Det var også gøy å ha et mål.
Hvordan trente du på forhånd?
– Jeg brukte god tid før den første halvmara- tonen – cirka ni måneder. Jeg startet med helt korte turer på to kilometer, og økte litt hver uke. Jo lengre turene ble, jo mer gikk jeg bort fra å telle kilometere. I stedet satte jeg meg andre mål, som at jeg skulle løpe så og så mange ganger rundt et vann der jeg bor.
Les også: 8 tøffe kvinner: Dette gjorde at vi begynte å trene
Hvordan gikk selve løpet?
– Det var hardt, men likevel ikke så vanskelig som jeg hadde fryktet. Den første gangen løp jeg på 2,19, som kanskje er sakte for noen, men for meg var det stort bare å gjennomføre. Jeg er ganske stolt av at jeg løp hele veien uten å ta en eneste pause. Jeg tenker ofte på hvor sprøtt det er at jeg har løpt så langt. Jeg tror det handler mer om tankesett og viljestyrke enn om å være sporty av natur eller ha en atletisk kropp.
Dette fungerte bra for Julie:
Å trene seg opp til en halvmaraton behøver ikke å være en årelang prosess, og det er Louise et godt eksempel på. Hun hatet faktisk å løpe og syntes det var kjempekjedelig – helt til en kollega fikk lokket henne med ut på et par korte turer.
Hva gjorde at du meldte deg på?
– Jeg hadde aldri noen gang vurdert halvmaraton før en kollega fikk lokket meg med ut på noen rolige løpeturer. Plutselig løp jeg fem kilometer, og det var faktisk hyggelig å ha en å løpe og skravle med. En dag ble 5 kilometer til 8, og så til 10. Det var helt sprøtt, men det var først etter at jeg klarte å løpe 10 kilometer at tanken om halvmaraton streifet meg.
LØP 5 KM: Løpeprogram for nybegynnere
Hvilket forhold hadde du til løping før?
– Jeg har alltid sagt at løping ikke er min greie. Jeg syntes det var en ubehagelig og kjedelig treningsform uten mål og mening. Skulle jeg løpe, var det etter en ball eller bussen.
Hvor lenge trente du på forhånd?
– Sammen med en kollega begynte jeg å løpe om høsten, og gjennomførte en halvmaraton i mars året etterpå, så cirka seks måneder. Helt i starten følte jeg meg helt elendig etter fem kilometer, og kom meg gjennom det på ren og skjær vilje. Men jeg oppdaget ganske fort at det var de første fem kilometerne som var de vanskelige. Så snart jeg fikk til dem, gikk resten mer eller mindre av seg selv. Beina gjorde all jobben helt automatisk.
REGN UT: Hvor mange kalorier forbrenner treningen?
Hvordan gikk selve løpet?
– Jeg gjennomførte på 2,01, og hadde faktisk en behagelig opplevelse. Jeg gjorde det sammen med løpemakkeren min, og vi pratet sammen hele veien. Da det var igjen cirka to kilometer, var det en vakt som påpekte at hvis vi kunne prate, så kunne vi sikkert løpe litt fortere, og dermed spurtet jeg den siste biten. Likevel var jeg på ingen måte helt kaputt etterpå.
Dette fungerte bra for Louise:
