Gode treningsvaner kommer ikke av seg selv, men hva er det som gjør at noen lykkes? Vi har spurt åtte tøffe kvinner hva som var avgjørende for at de kom seg over startlinjen.
MOTIVASJON Når du finner det riktige startskuddet på riktig tidspunkt, blir de gode vanene til en fast rutine!
Har du forgjeves prøvd å bli en løper eller fornyet abonnementet på treningssenter utallige ganger uten å ta det i bruk. En god treningsrutine krever en katalysator. Noe som setter alt i gang og gjør at du fortsetter.
Les om åtte kvinner som har fått et nytt liv med forskjellige typer trening.
I mange år spilte hun aktivt håndball, men da hun nærmet seg 40, tålte ikke kroppen en så tøff kontaktidrett lenger. Lone drømte om å bli en løper, men syntes det var både kjedelig og hardt. I dag har hun gjennomført 40 maratonløp.
«Før jeg fylte 40 hadde jeg mange ganger prøvd å bli en løper uten å lykkes. Jeg var vant til ballspill, og løping krever noe helt annet rent mentalt. Du har verken en ball eller andre redskaper som tar tankene bort fra at det er hardt.
Motivasjon til å løpe fikk jeg først da jeg meldte meg på et 5- km-løp sammen med en venninne. Det å ha noe å se fram til og noen å gjøre det sammen med, utgjorde hele forskjellen. Det hjalp også en god del at venninnen min og jeg inngikk noen forpliktende treningsavtaler.
Den første gangen vi var ute og løp tre kilometer, trodde jeg at jeg skulle dø, og jeg kunne ikke begripe hvordan jeg skulle klare fem. Men nå hadde vi engang meldt oss på, og jeg ga meg ikke.
Det tok sikkert tre–fire måneder å trene seg opp til det løpet, men da jeg først hadde klart å løpe fem kilometer, ble jeg modigere og fikk lyst til å løpe enda lenger. Det neste målet ble et 13 km-løp cirka fire måneder senere.
I dag, 20 år senere, har jeg gjennomført over 200 halvmaraton- og 40 maratonløp. Nå følger jeg bare beinas bevegelser, og jeg kan i hvert fall uten problemer kalle meg løper.
Det var kanskje en fordel at jeg hadde spilt håndball, men jeg vet om mange som har klart å trene seg opp til å løpe halvmaraton på under ett år. Det er altså aldri for sent å sette i gang.»
Hvis jeg føler meg umotivert, framkaller jeg bare den følelsen jeg får når jeg har løpt. Hvordan kroppen føles deilig sliten, og den helt spesielle følelsen av velvære. Det får meg alltid ut døra. Du møter aldri en sur løper.
Da hun var 18 år, fikk hennes daværende kjæreste en personlig trener, og hun ble nysgjerrig på hva en pt kunne gjøre for henne. En hel del, skulle det vise seg.
«En trener var det som skulle til for at jeg skulle oppdage at jeg hadde en god muskulatur, og at jeg var skikkelig god til å trene styrke. På et tidspunkt var det til og med snakk om at jeg skulle delta i bikinifitnesskonkurranser.
Jeg fant imidlertid ut at jeg liker best å trene for min egen skyld, for å bli sterk og trives med kroppen min. Nå trener jeg styrke nesten daglig og har tatt en trenerutdannelse. Det betyr at jeg også hjelper andre med å nå målene sine.»
I årevis trodde hun at løping var det eneste saliggjørende. En justering av tankesettet gjorde at Marianne nå elsker å trene.
«Mannen min har alltid vært veldig aktiv og har løpt mye. Derfor følte også jeg et visst press, men løping var bare ikke noe for meg. Etter noen år med mange halvhjertede og bortkastede forsøk, ga jeg opp og erklærte meg ikke-løper.
Da jeg først hadde bestemt meg for ikke å bruke mer krefter på løpingen, og få de konstante nederlagene, kom jeg endelig i gang med andre treningsformer. Det kombinert med overgangsalderen som ventet rett rundt hjørnet, var dytten jeg trengte.
Nå går jeg fast på gruppetimer på treningssenteret flere ganger i uka. Spesielt i begynnelsen var det viktig for meg at det var en instruktør som sa: «Da tar vi bare 16 til ...» Hvis jeg skulle ha gjort det selv, ville jeg ha stoppet etter de første tre.
For meg er det også viktig med en viss grad av variasjon i treningen. Selv om jeg går på noen faste timer, shopper jeg også litt rundt og prøver nye timer av og til. Gruppetimer gir på mange måter like mye fleksibilitet som løping. Jeg har tilgang til flere treningssentre der jeg bor, og har til og med et senter ikke langt fra hytta. Derfor har jeg mulighet til å velge akkurat den timen som passer til dagsformen.»
Hun hadde bestandig drømt om å bli en løper, men de første gangene hatet hun det. Det var først da hun fant en rutine og ga løpingen en reell sjanse, at hun ble skikkelig hekta. I dag har Tine gjennomført over 100 halvmaraton- og 9 maratonløp.
«Jeg hadde prøvd å løpe i årevis, men det var først for 15 år siden jeg kom i gang for alvor. De første gangene hatet jeg det, og var helt ferdig etterpå, men trasset gjorde at jeg klarte å fortsette.
En dag kom jeg hjem og hadde løpt lenger enn jeg trodde. Jeg var ikke i nærheten av å være like andpusten som jeg pleide, og jeg hadde ikke like vondt i kroppen. Der og da gikk det opp for meg at jeg var blitt bedre, og at løping ikke var så ille som jeg trodde. Denne aha-opplevelsen ga meg blod på tann og motivasjon til å fortsette og løpe stadig lenger.
Plutselig fikk jeg overskudd til å begynne å nyte omgivelsene! Nå løper jeg også bare for å nyte naturen og for å komme til steder hvor jeg ikke har vært før. Løping er blitt et slags mentalt fristed hvor jeg også får ryddet og sortert litt i topplokket.»
I hele sitt liv hadde hun skjult kroppen sin med store klær. Trass i flere forsøk på å komme i form hadde hun aldri greid det helt. I en alder av 63 år var Lise klar for å gi opp, men så møtte hun den riktige treneren.
«Jeg hadde nettopp flyttet fra en leilighet på bakkeplan til en i første etasje, da det gikk opp for meg hvor ille det egentlig sto til. Det var anstrengende bare å gå de ekstra trinnene opp, og på det tidspunktet tok jeg tre ulike typer blodtrykksmedisiner. Generelt var jeg bare lei av det jeg så i speilet.
I årenes løp har jeg prøvd mange forskjellige trenere, men hadde liksom aldri klikket med noen. Så da jeg var i starten av 60-årene, tenkte jeg at det var for sent å lære meg å trene. Helt til jeg en dag kom over en trener på Facebook som bodde like ved. Det endte med å kickstarte en enorm livsstilsendring som hjalp meg med å gå ned 25 kilo.
En av de tingene som fungerte veldig godt, var at hun insisterte på at vi skulle møtes til en innledende samtale for at jeg skulle kjenne etter om jeg trodde samarbeidet ville fungere. Da gikk det opp for meg at jeg ikke var klar for å starte med én gang, og vi avtalte å vente i tre måneder, til jeg hadde kommet lenger i prosessen. Etter tre måneder skrev hun til meg for å fortelle at hun gledet seg til å få meg i gang. Det var den dytten jeg trengte – at det kom en utenfra som fulgte meg opp og tok vare på meg.
Den første gangen vi møttes, kjente jeg også at hun ikke hadde noen fordommer om utseendet mitt eller alderen min. Hun hadde tro på at jeg kunne oppnå ting. Det gjorde at jeg trodde på det selv også. I tillegg til å legge opp et tilpasset treningsprogram for meg, hjalp hun meg med å innføre helt nye matvaner. Jeg skulle blant annet dokumentere alt jeg spiste, og sende det til henne. Da kunne hun fortelle om det var noe jeg fikk for lite av. Det gjorde at jeg følte meg svært godt ivaretatt.
I løpet av 10 måneder gikk jeg ned 20 kilo, og plutselig så jeg at jeg hadde muskler på armene. Jeg tar heller ikke blodtrykkssenkende medisiner lenger. Når jeg hører folk på 60 si at det er for sent for dem å sette i gang, rister jeg bare på hodet.»
Da Susanne var 46 år, mærkede hun en stor knude i højre bryst, som viste sig at være kræft. Ved hjælp af kemoterapi og en operation, hvor hun fik fjernet brystet, fik Susanne heldigvis bugt med kræften. Forløbet blev det skub, der skulle til, for at Susanne kastede sig ud i noget, hun længe havde haft lyst til – nemlig at blive fitnessinstruktør.
«Før jeg blev syg, gik jeg til holdtræning, og jeg havde leget med tanken om selv at blive instruktør. Jeg elsker nemlig at hjælpe andre, og så er jeg meget interesseret i alt det tekniske ved at træne og lave øvelser. Men jeg orkede bare ikke at tage en instruktøruddannelse ved siden af alt det andet i mit liv.
Efter mit kræftforløb, hvor jeg bl.a. holdt mig aktiv ved at gå lange ture, styrketræne og dyrke yoga på hospitalet, så slog det mig, at hvis ikke jeg gjorde det nu – altså blev instruktør – så ville jeg fortryde det, når jeg blev 65 år.
Sygdomsforløbet gav mig det ekstra spark til at komme i gang. Det at have sygdom tæt inde på livet mindede mig om ikke at udsætte de ting, jeg har lyst til. Det mindede mig også om, hvilke mirakler træning kan gøre for din krop og for dit mentale helbred. I den periode jeg var syg, tog det toppen af smerterne at være fysisk aktiv. Jeg fik mere ud af at gå en rask tur end af smertestillende medicin.
Så snart jeg blev erklæret rask, tog jeg en uddannelse i fysiologi og anatomi, og jeg har undervist i fitnesscentre lige siden. Det er snart 9 år siden nu, og jeg har aldrig fortrudt det. Folk spørger tit, hvorfor jeg gider blive ved med at undervise i min alder, men jeg vil blive ved, så længe jeg overhovedet kan.»
Hun hadde prøvd all verdens metoder, fra jus- til suppekurer, gått ned 10 kilo, og lagt på seg alt igjen – flere ganger. Men da Maria for tre år siden bestemte seg for å bli en løper, og meldte seg på en løpegruppe, gikk hun ned 23 kilo.
«Slankekurene hadde alltid handlet om forbud og plikt. Om å telle kalorier og leve med mange begrensninger. Det fungerer ganske enkelt ikke for meg. I stedet valgte jeg å sette meg et mål. Noe positivt jeg hadde lyst til å få til.
Jeg hadde alltid drømt om å bli en løper, så for tre år siden meldte jeg meg på et nybegynnerkurs. Vi var 16 som skulle trene oss opp til å løpe fem kilometer med hjelp av en trener.
Det gikk overraskende greit å lære seg å løpe fem kilometer. Kiloene begynte å renne av, og det var ekstremt motiverende å se at jeg ble stadig bedre.
Tidligere hadde jeg pleid å gi opp etter en tre ukers tid, fordi jeg fikk vondt et sted. Men det å få hjelp av en profesjonell med løpestilen og teknikken, kombinert med det gode samholdet i gruppa, gjorde at jeg ble skikkelig hekta. Nå, tre år senere, snører jeg fremdeles på meg løpeskoene klokka 0545 om morgenen og elsker det.»
En sykmelding med stress og en tøff skilsmisse resulterte i en livsstilsendring hvor Lis oppdaget gleden ved å gå. I dag kan hun ikke forestille seg et liv uten turene.
«Jeg levde i mange år i et usunt forhold der jeg ikke var i kontakt med meg selv. For tre år siden ble jeg senket av stress, og sto midt oppi en skilsmisse. Jeg ble sykmeldt fra jobben, og bestemte meg for å prøve et mindfulnesskurs.
Her fikk jeg en fantastisk coach som blant annet lærte meg å bli mer «grounded» og bruke naturen til å bli mer kjent med meg selv, og begynte å gå. Jeg gikk både kort og langt, og underveis fant jeg ut at naturen, lufta og skogen var en perfekt medisin mot alle de tankene som surret rundt i hodet mitt.
Jeg har prøvd å bli en løper tidligere, men må bare innse at det ikke er noe for meg. På treningssenteret er det for mye som skjer til at jeg klarer å konsentrere meg. Med tre barn er det full rulle i hverdagen, så jeg trenger ro, og det får jeg når jeg går.
Målet var aldri å gå ned i vekt, men å føle meg vel. Og det gjør jeg når jeg går. Jeg kan ta det helt rolig, trå til litt, eller gå skikkelig fort. Dagsformen og tankesettet bestemmer tempoet. På dager med mye tankespinn er det deilig bare å rusle av gårde.
Jeg klarer meg ikke lenger uten gåturene, og får nærmest abstinens når jeg ikke kommer meg ut. Da savner jeg det deilige påfyllet av energi. Turene har også ført til at jeg er blitt mye flinkere til å lytte til magefølelsen. Når jeg skal ta en beslutning og er i tvil om hva som er riktig, går jeg alltid ut i naturen og kjenner etter.
Turene har på mange måter lært meg å stå for det som er riktig for meg. I de 18 årene jeg var i et forhold, satte jeg aldri meg selv først. Jeg følte meg egoistisk når jeg satte av tid til å trene i stedet for å være sammen med familien.
Men ved å gå mye tur er jeg blitt klar over hvor viktig det er å sette av tid til seg selv. Det gir meg mer overskudd til å være til stede for barna mine.»