Dorthe Nakskov er en av de parkinsonpasientene som har hatt god hjelp av trening for å holde smerter og symptomer unna. Hun fikk diagnosen da hun var 37, og i dag, seks år senere, er hun i sitt livs beste form.
TRENING TRASS I SYKDOM Dorthe Nakskov sykler, går på gruppetimer, spiller padel, synger i kor og bokser – blant annet. Treningen lindrer symptomene.
En morgen for sju år siden sto Dorthe Nakskov og pusset tenner, da det plutselig gikk opp for henne at hun trolig hadde parkinson.
– Jeg hadde hatt forskjellige symptomer, men ennå ikke lagt sammen to og to. Det var vanskelig å pusse med sirkelbevegelser slik jeg pleide, og så slo det meg at dette hadde jeg sett før. Pappa fikk nemlig parkinson da jeg var i tenårene, og han hadde de samme symptomene. Plutselig sto det klart for meg at det kunne være det som feilte meg.
I tillegg til utfordringer med finmotorikken, hadde Dorthe opplevd uro i høyre side av kroppen, og en følelse av at det trakk i armen. Det ene beinet føltes også rart. Hun slet ofte med forstoppelse, og om natta hadde hun fryktelige mareritt. Alt sammen kjente tegn på parkinson.
Jeg kan riktignok ikke stanse den nedadgående kurven, men jeg kan gjøre den mindre bratt.— Dorthe Nakskov
Dessverre viste Dorthes bange anelser seg å holde stikk. Hun reagerte med å lese alt om sykdommen, og lærte at trening lindrer mange av symptomene. Derfor la hun en beinhard plan som ble fulgt til punkt og prikke.
– Jeg gikk løs på oppgaven som om jeg gikk til kamp mot en fysisk fiende. Jeg trente i timesvis, fulgte en streng diett, sørget for å få åtte timers søvn, og trente yoga. Men til slutt ble det veldig stressende å skulle rekke alt. Jeg hadde det så travelt med å ta vare på meg selv at jeg glemte å gjøre nettopp det, sier hun.
Hun reduserte antallet skjemaer og har funnet en balanse hvor hun fremdeles trener hver dag, men hun gjør bare ting hun liker. Og det er ikke småtterier Dorthe rekker i løpet av en vanlig uke.
– Jeg går på gruppetimer med en fysioterapeut, spiller padel, petanque og danser. Jeg bokser i en klubb og spiller badminton, og når det er fint vær, løper jeg eller sykler på landeveien. I tillegg er jeg med i et kor for å trene stemmen, ettersom parkinson rammer alle musklene i kroppen og gjør dem stivere, også i halsen, forteller hun.
– Det kan høres ut som et heseblesende program, men jeg er typen som liker at det skjer noe. I dag vil jeg stå på hender, i morgen sykle på enhjulssykkel. Hvis én treningsform ikke fungerer for meg, erstatter jeg den bare med noe annet. For tiden er boksing favoritten. Å bokse gir styrke og selvtillit, og det trenger jeg.
Uten trening blir hun fort stiv i kroppen og får vondt. Bare 10 dagers sommerferie uten de vanlige smidighets- og balanseøvelsene kjenner hun godt.
– Jeg begynner å snuble og trår skjevt på føttene, og det gjør vondt når jeg bøyer meg og skal komme meg ut av senga. Med yoga blir mange bevegelser mykere og lettere, så trening er kjempegod hjelp i det daglige. Jeg ville temmelig sikkert ha tatt mer medisiner hvis jeg ikke hadde trent så mye, for da ville jeg ha fått vondt og blitt stiv fortere, sier hun.
Vil du i gang med yoga? Prøv I FORMs online yoga-univers med øvelser og programmer på video
Før hun fikk diagnosen for sju år siden, var hun også aktiv, men langt fra i samme grad som i dag. Nå har hun nemlig et klart definert mål med treningen.
– Sykdommen har vært en real vekker for meg. Jeg har innsett at det viktige i livet er å ha det bra sammen med dem jeg er glad i. Og det kan treningen hjelpe meg med å få til så lenge som mulig. Jeg kan riktignok ikke stanse den nedadgående kurven, men jeg kan gjøre den mindre bratt. Min generelle helsetilstand har aldri vært bedre, og jeg har tenkt å fortsette å trene så lenge jeg bare kan.