Hvor tøft kan det være å gå 100 km på 24 timer? Det fikk vår journalist svaret på da vi sendte ham av gårde på en såkalt mammutmarsj – eller ekstremfottur, om du vil.
MAMMUT MARSCH STARTPORT En broket flokk sendes av gårde. Her er alt fra erfarne turgåere med gåstaver, fjellsko og praktiske turbukser til avslappede typer med olashorts og hverdagssekk.
Jeg har bare blundet et par minutter, men da jeg slår opp øynene, bruker hjernen bare et nanosekund på å huske at jeg ikke ligger trygt og godt hjemme i min egen seng. Jeg ligger på det harde linoleumsgulvet i et klasserom med mine støle, hovne føtter opp langs veggen og stirrer på barnetegninger og alfabetet over tavla. Skolen er i anledning dagens arrangement gjort om til matstasjon og hvileområde for oss turgåere, som til nå har gått 64,5 km – og fortsatt har 35,5 km igjen. Klokka er fem om natta, og det er varmt, fuktig og illeluktende i lokalet. Ute på gangen kan jeg høre at noen har besvimt. Jeg reiser meg opp og blir straks overmannet av en voldsom kvalme og svimmelhet, så jeg tror jeg er i ferd med å lide samme skjebne.
På vaklende bein får jeg kjempet meg ut på toalettet, der en blek utgave av meg selv stirrer tilbake i speilet og spør: «Hva f... er det du har rotet deg ut i?»
MAMMUTTER PÅ MARSJ Godt humør ute i løypa blant 1100 deltakere.
15 timer tidligere er vi blitt sendt av gårde fra en strand utenfor København. Vi er 1100 deltakere som har meldt oss på dagens såkalte Mammutmarsj. Konseptet er enkelt: Følg ruta 100 km til fots, og kom i mål før det er gått 24 timer. I startområdet sitrer stemningen av spent forventning blandet med en viss andel frykt, da en stemme i høyttaleren meddeler at dette nok blir noe av det hardeste vi noensinne kommer til å oppleve. Da jeg i redaksjonen for et halvt år siden rakte opp hånden og meldte meg frivillig til å prøve meg på de 100 kilometerne, tenkte jeg «man skal jo bare gå, så hvor tøft kan det være?»
Like kjepphøy er jeg ikke nå som dagen er her. Riktignok har jeg forberedt meg med noen lange gåturer de siste månedene, men ingen av dem har vært lengre enn 40 km, og hver gang har jeg kommet utslitt hjem med vonde føtter og proklamert at jeg på ingen måte hadde vært i nærheten av å klare 60 km til! Jeg er derfor veldig i tvil om kroppen klarer distansen – og orker å holde seg i gang i 24 timer i strekk uten søvn og med bare minimalt med pauser underveis.
MAMMUT MARSCH-RUTA Ruta blir lastet ned til en app, men det blir også delt ut kart på papir for sikkerhets skyld.
Klokka er 14.30 da min startgruppe blir sendt ut gjennom den store oppblåsbare portalen. De første kilometerne går vi tett sammen, før gruppa langsomt blir mer spredt. De raskeste stikker av, og jeg finner min plass omtrent midt i feltet. Praten går lystig, og noen har til og med tatt med musikk, så det virker mer som en hyggelig familieutflukt enn en ekstrem utfordring.
Men allerede etter noen få kilometer begynner jeg å kjenne en bekymringsfull smerte i ryggen, og samtidig er jeg veldig opptatt av hvordan føttene mine reagerer på de ikke helt gjennomtestede terrengskoene jeg i et siste anfall av panikk endte med å skifte til hjemme. Dessuten fortsetter tankene å kretse rundt de 100 kilometerne – som om jeg har et indre barn som sitter i baksetet der oppe og fortsetter å spørre: «Hvor langt er det igjen nå?»
Det står ganske klart for meg at jeg er nødt til å overdøve tankene, så jeg putter en podkast i ørene og fokuserer bare på å nå fram til den første matstasjonen, som ligger ved en rostadion etter 19,5 km. Der står funksjonærer klare med hjelp til vannblemmer og skader, det blir delt ut myslibarer, peanøtter og bananer, og det er mulighet for å fylle opp vannflaskene. Jeg spiser litt og konstaterer at føttene fortsatt er ganske hele, og så er det bare å komme seg videre.
Strategien med bare å tenke fram til neste stasjon kommer jeg til å følge resten av turen. De ligger med cirka 20 kilometers mellomrom, og det klarer hjernen å håndtere. 20 km – så venter det belønning. Selv om belønningen bare er en kort pause med beina høyt, tørre sokker og litt småkjedelig energipåfyll før strabasene fortsetter, er det tross alt noe å se fram til.
Da jeg når hvilestasjonen ved 40 km har det akkurat blitt mørkt, og den delen av turen jeg på forhånd fryktet mest, har begynt: De cirka ti timene fra solnedgang til soloppgang. Værmeldingen, som har varslet regn hele natta, viser seg å få rett. Det blir en lang, våt natt, der jeg gjemmer meg under regnponchoen og ser verden i lyset fra hodelykta. Jeg følger bare etter de røde baklyktene fra deltakerne foran meg og setter pris på at feltet fortsatt ikke er mer spredt enn at det alltid er andre mennesker å få øye på. Ruta har jeg lastet ned til en app, som via en stemmeguide forteller når jeg skal svinge til høyre og venstre. Den kvinnelige robotstemmen i ørene blir min trofaste, men også ganske trivielle, følgesvenn gjennom natta.
SNACKBORD Ved matstasjonene deler frivillige ut myslibarer, snacks, frukt og vann. Men vil man ha ordentlig mat, må man ta det med selv.
Tiden snegler seg av sted, mens vi går gjennom de endeløse kilometerne med mørk skog. Den neste stasjonen, som jeg tror ligger etter 60 km, viser seg å ligge etter 64,5 km, og da 60 kmskiltet av en eller annen grunn aldri dukker opp, går det helt i surr for min mentale strategi. Ved hver eneste sving tenker jeg at nå må hvilestasjonen – eller i hvert fall kilometerskiltet – komme. Men nei ... lurt igjen.
Samtidig begynner jeg for alvor å kjenne det i kroppen. Begge føttene er fulle av vannblemmer, og det kjennes ut som jeg går på glødende kull. Resten av kroppen sliter også. Noen kilometer er det ryggen som er verst, før det plutselig kjennes ut som om en kniv blir stukket inn i skulderen, eller beina truer med å si stopp. Langt om lenge svinger veien ned mot hvilestasjonen – en barneskole, som i natt minner mer om et feltsykehus, der folk ligger utmattet der de har kunnet finne et par ledige kvadratmeter.
Det er her jeg litt senere står svimmel på toalettet etter en superkort powernap og stirrer på den bleke utgaven av meg selv i speilet. Noen dype åndedrag får bukt med det verste ubehaget, og jeg tusler tilbake til klasserommet. Der får jeg på plaster på to åpne vannblemmer på hælene som er store som femkroner og forklarer de brennende smertene de siste kilometerne. Så er det på igjen med sekken og forbi funksjonærene ved matstasjonen, der jeg tvinger i meg et halvt eple, en brødskive og en kopp kaffe. Jeg har absolutt ikke lyst til å få noe innenbords, men jeg er ganske sikker på at kvalmen og svimmelheten skyldes at jeg har spist og drukket altfor lite.
FREDERIKSBORG SLOTT Ruta gjennom det danske landskapet byr på masse skog, men her er det en åpning med utsikt til Frederiksborg slott.
Tilbake i natta gjør hvert skritt enda mer vondt enn før jeg tok en pause, og det er fortsatt 35,5 km igjen. Altså nesten like langt som det lengste jeg har gått i forberedelsene mine! Jeg henger meg på en tremannsgruppe foran meg. De går i en fart jeg så vidt klarer å holde følge med hvis jeg virkelig anstrenger meg. Jeg klarer ikke å stotre fram et ord og henger bare på dem som en skummel, taus forfølger, vaklende som en karakter fra «The Walking Dead». Jeg tenker bare på å følge i deres fotspor – ett skritt om gangen
Ved 70 km møter vi skiltet «70 kilometer. Bare 30 km igjen – eller en hel arbeidsdag». Skulle noen ha fått ideen om at man ved 70 km snart er i mål, sørger arrangørene for å minne oss på at det fortsatt er veldig, veldig langt igjen.
Men så begynner det langsomt å snu. Det blir lyst, og regnet gir seg. Gruppa foran meg har gått i oppløsning, og jeg kommer i prat med en av dem, som i likhet med meg har valgt å gå turen alene. Vi tar følge de neste timene fram mot den siste hvilestasjonen – med noen små ufrivillige omveier, der appen plutselig begynner å surre, og vi overser de spraymalte pilene på veiene og refleksene i trærne, som også markerer ruta. For få timer siden ville noen hundre meters omvei ha slått meg helt ut, men dagslyset har gitt meg det mentale overskuddet tilbake, og kroppen kvitterer med ekstra krefter – som om den har akseptert at dette er vilkårene, og at jeg uansett ikke har tenkt å gi opp.
Samtidig får kosepraten tiden til å gå raskere, og jeg minner meg selv om at hvis jeg noensinne skal gjøre dette igjen (noe som på dette tidspunkt virker svært usannsynlig), skal jeg ikke gå alene
Vi når fram til det siste matstoppet ved 83,5 km, der det blir kjørt på med brødskiver med Nutella, og der stemningen er mye mer oppløftende enn ved stoppet 20 km tidligere. Nå er målet noenlunde innen rekkevidde. Han jeg har tatt følge med tilhører en tidligere startgruppe, så han stikker kjapt videre for å komme i mål før tidsfristen, mens jeg blir sittende litt lenger for å bytte plaster på de etter hvert totalt ødelagte føttene mine.
MAMMUT MARSCH MÅLPORT Deltakerne blir heiet de siste meterne fram mot mål. I alt gjennomførte 603 «mammuter» årets marsj, noe som er omtrent 55 prosent av dem som stilte til start.
Etter pausen er jeg igjen på egen hånd – og denne gangen er det virkelig på egen hånd. I lange perioder kan jeg ikke få øye på en levende sjel, og jeg må hele tiden passe på at jeg ikke går feil. Derimot er frykten for å måtte bryte forduftet – nå er jeg sikker på at jeg skal klare å gjennomføre, med mindre jeg overser et hull i veien. Nå vil jeg faktisk bare komme meg i mål, og jeg begynner å drømme om å ligge i sofaen hjemme med tørt tøy, beina høyt og pizza i hånden. Så de siste kilometerne føles uendelig lange. På et tidspunkt kommer en annen deltaker løpende bakfra – trolig tilhører han en tidligere startgruppe og er nødt til å løpe for å rekke målstreken før tidsfristen. Etter løpestilen hans å dømme ser det i hvert fall ikke ut som et frivillig valg.
Fire kilometer igjen! roper han da han passerer meg, og jeg prøver å bygge opp en slags entusiasme, selv om fire kilometer tar mer enn en time med farten jeg går i nå. Men så, endelig, hører jeg musikken nede fra stranda. Ruta går gjennom en liten skog, og da jeg kommer ut igjen, kan jeg se alle menneskene, portalen og den kjempestore oppblåsbare mammuten i målområdet. Jeg går de siste par hundre meterne gjennom sanden, blir klappet over målstreken og gir highfives til mammutteamet, som står klare til å ta imot alle og gi oss medaljen rundt halsen.
Det føles som en evighet siden jeg sist sto her på stranda, men stoppeklokka sier 23 timer og 32 minutter. Jeg kaster meg ned i sanden, legger hodet på sekken og stirrer opp i himmelen, der sola for første gang på 24 timer har brutt gjennom skyene. Jeg smiler ved tanken på det ville, absurde døgnet som har presset meg helt til grensen både fysisk og mentalt – og så av noe så enkelt som «bare» å gå. Men jeg klarte det! Og jeg kan bli liggende her akkurat så lenge jeg vil.
Artikkelen er hentet fra Aktiv Trening nr 12/2021