Hva gjør du når en av dine nærmeste får en kreftdiagnose? Her får du åtte pårørendes beste tips til hvordan du takler sykdommen fra sidelinjen. De vet hva de snakker om.
PÅRØRENDE skal både støtte sine nærmeste gjennom en vanskelig sykdom og samtidig ta vare på seg selv – en uendelig stor oppgave.
Hva gjør du når en av dine nærmeste får en kreftdiagnose?
Fra det øyeblikket diagnosen stilles, oppstår det kaos. Alt fra bekymringer og tunge tanker til praktiske utfordringer og dilemmaer rundt det å stille opp for andre og ta vare på seg selv. Det er her du kan trenge råd.
Vi har spurt åtte personer som selv har stått ved sykesengen. Her deler de sine beste råd som de tror kan hjelpe andre i samme situasjon.
Emilie, 24 år, har søster med lymfekreft
"Mitt beste råd er å involvere seg som pårørende. Jeg tenker spesielt på legebesøk og å være til stede på sykehuset under cellegiftbehandlingen. Det har jeg og alle vennene til søsteren min hatt stor nytte av.
På denne måten har vi fått en større forståelse for hva cellegiftbehandling egentlig er og hvordan den virker. Det har gjort det lettere å snakke om behandlingsprosessen fordi vi har vært en del av den."
Les også: Kreftbehandling: 5 oppdagelser som kan redde din fremtid
Mette, 70 år, datteren fikk lymfekreft og to søstre fikk hhv. lunge- og tykktarmskreft
"Det viktigste rådet jeg kan gi videre, er å prioritere å være der. Du angrer aldri på tiden du tilbringer sammen med en som er syk. Men du kan fort angre på tiden dere ikke fikk tilbrakt sammen.
Jeg tror at håpet om at den syke skal bli frisk hindrer mange i å ta permisjon fra for eksempel jobben. Hvis vi tar permisjon, er det fordi familiemedlemmet snart skal dø.
Men det trenger ikke å være slik. Det kan også få en lykkelig slutt, og den syke blir frisk. Ta permisjonen likevel. Det er umulig å vite hvor lang tid det vil ta før prosessen er over.
Det er også viktig å være åpen overfor hva den som er syk ønsker å snakke om. Jo mer du kan prøve å leve deg inn i det, desto bedre.
Du kan snakke om at kjærligheten som finnes, lever videre. Det ligger mye tillit i det. Og noen ganger trenger du ikke å si noe. Da handler det bare om å være der og være til stede."
Andreas, 37 år, sønnen fikk leukemi
"Sønnen min ble alvorlig syk og gjennomgikk cellegiftbehandling i seks måneder da han var tre år gammel. I løpet av den tiden var det mange som spurte hvordan det gikk med ham. Jeg følte at jeg måtte fortelle dem alt som skjedde, men jeg pakket det også inn, for orket de å høre sannheten?
Så innså jeg at jeg måtte legge alt til side og bare være der for sønnen min. Jeg kunne ikke være der for alle andre samtidig.
Fra da av bestemte jeg meg for at jeg kun skulle snakke om ting når jeg hadde behov for det, ellers sa jeg: "Ikke akkurat nå". I den situasjonen har du rett og slett gjort deg fortjent til å være helt egoistisk.
Det samme gjelder når du ber om hjelp. Gi folk oppgaver. Du har et stort nettverk, og nei, du er ikke til bry. Avdelingen min, der jeg er politibetjent, sørget for å bestille takeaway til oss, slik at vi slapp å tenke på middagen. Det var veldig rørende."
Sara, 39 år, moren fikk lungekreft
"Da mamma fikk diagnosen lungekreft og måtte gjennomgå cellegift og stråling, var vi alle forberedt på at det ville bli et fysisk mareritt. Det vi ikke hadde forventet, var det mentale sammenbruddet mamma fikk gjennom hele prosessen.
Det er klart at man blir ulykkelig og redd av å være dødssyk, men dag for dag forsvant mamma for våre øyne – hun ble en helt annen person. Vi skjønte for sent at hun hadde en depresjon og trengte antidepressiva.
Det er visstnok en normal bivirkning når man er alvorlig syk. Men vi innså det ikke, og derfor var vi ikke engang bevisste på å presse på for at hun skulle få den mentale støtten – og medisinene – hun trengte.
Det ville jeg endret på hvis jeg kunne. Kreften kunne vi ikke gjøre noe med, men jeg tror at vi kunne ha gitt henne et bedre siste leveår mentalt."
Gitte, 66 år, mannen fikk gallegangskreft og venninne fikk lungekreft
"Selv om jeg visste at først mannen min og senere venninnen min skulle gå bort, snakket vi ikke så mye om at de skulle dø. Jeg følte ikke at det var min oppgave å ta den vanskelige samtalen. Jeg var der hvis de trengte det, men jeg ville ikke presse på. De måtte ta initiativet.
Vi snakket ofte om helt vanlige ting som barn, barnebarn, hus, hage osv., noe som gjorde at det ikke bare handlet om sykdom. Når man er uhelbredelig syk, tror jeg at man likevel har behov for å høre at livet går videre rundt en.
Derfor kan man snakke om helt vanlige ting, selv om man er alvorlig syk. Å snakke om barn og barnebarn kan være et lyspunkt i en mørk tid. Det finnes ingen oppskrift som passer alle. Man må gjøre det som føles riktig i situasjonen."
Jeanette, 46 år, moren fikk først brystkreft og deretter blærekreft
"Når jeg ser tilbake, skulle jeg gjerne ha visst at vi som pårørende var like berørt av kreft som mamma var. At sykdommen også var en del av oss, og at vi ville trenge noen å snakke med.
Jeg tror mange var redde for å ta kontakt, og jeg har til og med opplevd at noen av mine aller nærmeste har forlatt rommet når jeg har hatt mest behov for å snakke med dem.
For det meste snakket vi naturligvis om mamma og hvordan hun hadde det, men sjelden spurte folk: "Hvordan har du det?".
Det er så viktig å be om hjelp og noen å snakke med. Jeg ble aldri flink til det. Da mamma fikk kreft for andre gang, gikk jeg til en psykolog som ga meg noen veldig nyttige råd.
Hun sa blant annet at jeg ikke skulle tenke i verste fall, men ta en dag av gangen. Dette hadde en avgjørende innvirkning på hvordan jeg forholdt meg til sykdommen, og jeg sluttet å frykte noe som ikke hadde skjedd ennå."
Marie-Louise, 47 år, sønnen fikk muskelcellekreft
"Jeg zoomet helt inn på sykdommen og fokuserte ikke på så mye annet. Mannen min insisterte på at vi skulle "leve hverdagen" så godt vi kunne. I stedet for å sette alt på vent, prøvde vi å delta på arrangementer, gå på treningsstudio osv., selv om energien og humøret ikke alltid var der.
Jeg hadde for eksempel planlagt en tur med venner til Amsterdam lenge før gutten vår ble syk. Da datoen nærmet seg, kunne jeg ikke tenke meg å forlate ham i mer enn en halvtime, helt til mannen min overbeviste meg om at jeg selvfølgelig måtte reise!
Den turen var noe helt spesielt. Jeg hadde vondt i magen da jeg dro, men de tre dagene sammen med gode venner gjorde en enorm forskjell. Det var mange andre som stilte opp for sønnen min, for jeg var ikke den eneste som kunne ta vare på ham. Det måtte jeg minne meg selv på.
Så selv om det krever mye overvinnelse, husk å gjøre noe godt for deg selv og skyv den dårlige samvittigheten til side."
Les også: Slik tar du vare på deg selv når dine nærmeste blir syke
Søren, 37 år, kona fikk brystkreft
"Det har overrasket meg hvor lenge et behandlingsopplegg kan vare. Selve behandlingen med operasjon og cellegift varte bare i åtte måneder i min kones tilfelle. Så da vi kunne begynne å se lyset i enden av tunnelen, var det en ganske konkret sluttdato, og jeg forventet naivt nok at livet ville begynne å gå mot det normale igjen.
Men man skal virkelig ikke undervurdere hvor vanskelig det er å komme seg mentalt etter en livstruende sykdom. Kanskje er det først når du blir friskmeldt at den virkelige helbredelsen kan begynne.
Det kan ta flere år å bli frisk, så vær tålmodig og vit at kroppen og sinnet ikke nødvendigvis leges på samme måte eller i samme tempo."