Forskning tyder på at brystkreftpasienter med en aktiv livsstil har bedre prognoser enn inaktive. For Rikke Hansen ble treningen en helt uunnværlig livline.
TRENING TRASS I SYKDOM Bare to måneder etter at hun fikk fjernet et bryst, kunne Rikke løpe igjen. Nå med litt mindre å drasse på, som hun skrev på Instagram.
I fjor satt Rikke Hansen og ammet sin lille sønn, og la merke til at han ikke ville ta fra det venstre brystet. Hun skjønte at det var fordi det var noe inni der.
– Jeg trodde først at det var en melkekjertel, men det viste seg å være forstadier til kreft. Attpåtil av den svært aggressive typen. Jeg fikk vite at hele brystet måtte opereres bort så fort som mulig, forteller Rikke.
Kulen var 8 ganger 13 centimeter stor, og selv om Rikke følte seg frisk, var det mentalt tøft å gå rundt og vite at det vokste noe inni kroppen hennes.
– Jeg hadde noen heftige nedturer i den perioden hvor det ble tatt mammografi og ultralyd, og de fant noe på begge. Mens jeg gikk og ventet på resultatet av vevsprøvene, var alle muligheter åpne – også de aller verste. Jeg var ekstremt redd og hadde behov for å gjøre noe for å styrke kroppen og psyken. Det var helt uutholdelig bare å gå rundt og vente, sier hun.
Treningen ble Rikkes fristed. Riktignok kunne hun ikke slippe bekymringene helt, men det hjalp å putte musikk i ørene og flykte ut av hodet og ned i kroppen. Når hun var ute og løp i naturen, slapp hun å snakke om kreft eller se hvor bekymret familien og vennene hennes var. Hun fikk utfolde seg på en annen arena.
– Jeg var rammet av en enorm maktesløshet, og det var vanskelig å henge med mentalt. Men jeg var opptatt av å ruste kroppen til det jeg skulle gjennom. Jeg ville ikke gi opp, og treningen var en måte å holde hodet litt høyt på i en tid med mange bølgedaler, forteller hun.
I tiden etter operasjonen gjorde Rikke alt hun kunne for å bevege seg. Hun kunne omtrent ikke gjøre noe med venstre arm, men trente forsiktig den høyre, og regnet med at noe av innsatsen ville flyte over i den dårlige siden. Iherdigheten hennes ga uttelling. Bare én måned etter operasjonen kunne hun trene styrke igjen, og fire måneder senere spilte hun den første håndballkampen etter at hun oppdaget kulen i brystet. Det var noe som fikk fram tårene.
– Jeg var utrolig rørt og glad. Det føltes som å være meg selv igjen. Den Rikke som kan gjøre alt hun pleier å gjøre, og som spiller kamper med jentene i håndballklubben. Det var ufattelig deilig, sier hun.
Et halvt år senere er det ikke lenger noe Rikke ikke kan gjøre. Legene mener at det at hun var i så god fysisk form før operasjonen, kombinert med den store innsatsen etterpå, har hjulpet henne med å bli frisk lynraskt.
Etter en brystoperasjon må de fleste få tappet væske fra brystet i opptil halvannen måned, men Rikkes kropp klarte selv å kvitte seg med væsken etter bare 10 dager – trolig fordi hun har vært så aktiv og holdt kretsløpet i gang både før og etter operasjonen. Selv gir hun treningen hele æren for den gode utviklingen.
– Jeg sier ikke at trening er veien å gå for alle. Det finnes kvinner som går gjennom mye hardere og lengre forløp med cellegift og stråling enn meg, og jeg aner ikke hvordan all den trøttheten og sykdommen føles. Men for meg personlig har idrett vært en måte å håndtere en utrolig vanskelig situasjon på. Det hjalp veldig å tenke på at jeg selv kunne gjøre noe for å påvirke situasjonen.
I dag er trening en like viktig del av Rikkes liv som det alltid har vært, selv om motivasjonen er betydelig endret underveis.
– En gang i tiden trente jeg for å se ut på en bestemt måte, men det fokuset er borte for lengst. I dag driver jeg med idrett for å holde meg sunn og sterk, både i kroppen og i livet, sier Rikke.