Å kose med misnøye og syte og klage er en slags nasjonalsport man av og til kan okke seg litt over. For ville det ikke vært fint om vi fikk luket ut alle de negative kommentarene vi deler med hverandre? Vel, det er faktisk slik at litt syting skaper viktig samhørighet – så lenge det skjer på en konstruktiv måte. Hva det betyr? Les videre.
OKKING – Det finnes 4 typer sytepaver. Kjenner du igjen deg selv eller noen du kjenner?
Sress på jobben. Familiemedlemmer som ikke gidder å gå ut med søpla. Bilkøer, forsinkede eller kansellerte tog og galopperende matpriser ... Slik syting har en tendens til å fyke ut av munnen på oss uten vi tenker noe særlig over det.
Men tenk litt på hvor vanlig det er å starte en samtale med syting. Det er som når en fotballkommentator setter ord på det som skjer på banen, men alltid med et ensidig fokus på det som er utilfredsstillende og irriterende. Alt som «ganske enkelt ikke er greit».
Herregud, litt syting er vel ikke så farlig? tenker du kanskje nå, men gjør deg klar for en aldri så liten overraskelse.
– Faren er at for mye okking kan ødelegge ditt forhold til andre mennesker. All negativiteten kan føre til at du blir giftig å være sammen med – også for andre sytepaver. Klagingen tærer på deg over tid, sier psykolog Siri Wessel Wetlesen.
BROK - Her er 4 typiske typer af brokkehoveder.
Hun er fylt av en følelse av å være født under en uheldig stjerne. Alt går imot henne hele tiden. Det kan være et barn som fremdeles er sykt etter en uke og ingen som kan være hjemme og passe det, eller upopulære oppgaver på jobben som egentlig burde deles likt mellom de ansatte, men som har en tendens til å havne hos henne.
Mål: Vil egentlig bare få utløp for sine frustrasjoner. Etter at hun har okket seg, føler hun seg lettet. En annen gevinst er at hun får mye oppmerksomhet av all klagingen, ettersom de fleste som lytter er for veloppdragne til å si fra.
Ingenting er for lite eller er for stort. Feilsøkeren kan harselere over absolutt alt. Hun er typen som er svært aktiv på debattsidene i lokalavisa og i diverse Facebook-grupper. Den ene uka skriver hun innlegg om hull i veien, og uka etter om folks horrible parkeringer.
Mål: Ingen. Det er bare hennes måte å kommunisere på. Hun forventer ikke å avslutte en samtale med et godt råd, og hun vil elske det hvis du har noe hun kan bli med og klage over.
Hun kan dele sine tanker om litt alvorligere temaer enn at hun bare så vidt ikke rakk bussen. Det kan være bekymringer om økonomien eller en i familien hun sliter med – for eksempel en partner som vil ut og feste hver eneste helg.
Mål: Få et godt råd. Hun er oppriktig opptatt av å finne en vei ut av problemene. Hun vil vite hvordan den hun prater med ville ha håndtert situasjonen, og er ikke minst klar for å teste rådene i praksis. Det er bare omtrent hvert fjerde sytepave som er løsningsorientert.
Hun har en tendens til å klage over andre som hun synes oppfører seg på en uakseptabel måte. Det kan være en sjef som stiller urimelige krav, eller en i venneflokken som har gjort noe mobberen sier: «Det ville aldri jeg ha funnet på!» Mobberen er kort sagt en som peker på andres mangler i stedet for sine egne fortrinn.
Mål: Klatre oppover i det sosiale hierarkiet. Egentlig er hun aller mest opptatt av hvordan andre ser på henne, og prøver å hevde seg ved å sette andre i et dårlig lys.
Hver gang du kaster ut en kommentar om dårlig service i butikker, din gjerrige svigermor eller møkkavær, trener du nemlig opp hjernen i nettopp denne disiplinen: å syte og okke seg. Prosessen aktiverer tusener av nevroner. Hver gang du himler med øynene over et eller annet, bidrar det til å opprettholde de nevrale forbindelsene. Du holder så å si motorveien i hjernen bred og åpen.
– Du blir god på det du trener på. Når du virkelig dyrker klagingen, ser du deg mer eller mindre blind på det negative, og da har ikke hjernen lenger tilgang til alle ressursene sine. På den måten kan det å okke seg bli en vane som du til slutt ikke setter noe spørsmålstegn ved, sier Wessel Wetlesen.
Hvis du kjenner igjen disse utsagnene, kan det være et tegn på at du har havnet i en klagespiral som det er all grunn til å prøve å komme seg ut av igjen, for det er ikke sånn det skal være.
Kunsten er å okke seg når det er noe du er virkelig frustrert over. Når det er en god grunn til at du er oppgitt og irritert. For ærlig talt: Hvem gidder å ende som en annen taper, som våkner hver dag og er forurettet over noe nytt? Ikke det, nei?! Men hva kan vi gjøre for å kvitte oss med all denne sytingen?
– Når jeg har klienter som okker seg og som ser ut til å ha gått i sytefella, kan jeg være ganske direkte og sier for eksempel: Hvis du vil jobbe med det, må du gjøre en reell innsats. Du har tre muligheter:
– enten misnøyen handler om ekteskapet ditt, jobben din eller en venninne.
Det er imidlertid lettere sagt enn gjort. Det krever nemlig hardt arbeid å slutte å okke seg hvis det er blitt en måte å leve livet sitt på, sier psykologen, som mener at det bare er to positive ting å si om sytingen.
– Hvis du bruker det til enten å få støtte og oppbakking eller råd og veiledning, kan det være greit å okke seg litt. Ellers synes jeg det er vanskelig å se at man kan få noen store gevinster av å syte og klage. For mye okking kan tvert imot bidra til å holde deg fast i det du er misfornøyd med, sier Siri Wessel Wetlesen.
Før vi fordømmer selv det minste lille pip over elendige tv-filmer eller at menn ikke legger ned dosetet igjen, skal vi avslutte med å si noe positivt om okkingen. For selv om det som sagt aldri har vært spesielt godt egnet til å løse virkelig store problemer, har sytingen faktisk en viktig funksjon for oss mennesker. Trangen til å klage til våre medmennesker har nemlig en evolusjonær forklaring.
– Det er en måte vi kan føle oss forbundet med hverandre på. Når du påpeker noe som det ikke er greit å gjøre, og den andre gir deg rett, får dere en følelse av samhørighet, og denne følelsen er ekstremt viktig for oss mennesker, sier psykologen.
Det er også derfor det svaret en superklager blir aller mest irritert over, er: «Hæh, jeg har aldri tenkt på at det er et problem.» Det er nemlig en klar avvisning av sytepavens tilbud om å «stå sammen mot det vanskelige». Du bør heller ikke prøve å gi en inkarnert superklager gode råd.
– Slike ekstreme sytepaver gjør det ikke mulig å være uenig med dem. Ofte er de også avvisende når det gjelder tips om hvordan problemene kan løses. Det er da sytingen blir usunn og meningsløs, sier Siri Wessel Wetlesen.