Mange sliter imidlertid med å kjenne forskjell på når de er sultne, mette og stappmette. Forklaringene er både fysiologiske, psykologiske og kulturelle, men du kan helt sikkert bli flinkere til å tolke kroppens signaler.
METT – men fortsatt lett
Barn er skikkelig gode på det. De kan stoppe halvveis i en munnfull og erklære: «Nå er jeg mett, så kan jeg gå ut og leke?» Og da krever det mye tålmodighet og overtalelse å få dem til å spise mer.
Fra naturens side er vi nemlig ganske flinke til å registrere når vi er mette, og ikke minst når vi er sultne. Fordi alle levende organismer er avhengige av å bli tilført energi, er kroppen skapt til å skaffe deg mat. Derfor sitter også appetittreguleringsmekansimen i et av de eldste områdene i hjernen, nemlig hypothalamus, som befinner seg et par centimeter bak øynene.
Hypothalamus mottar signaler fra blant annet tarmen, fettvevet og bukspyttkjertelen, som forteller om den skal øke sultfølelsen eller gjøre deg oppmerksom på at du er mett. Det høres veldig smart og effektivt ut, så hvorfor er det da så mange av oss som sliter med å spise når vi er sultne, og slutte igjen når vi er mette?
Etter hvert som årene går, begynner det å skje noe med sult- og metthetsfølelsen. Kanskje foreldrene dine lærte deg at det var viktig å spise opp maten da du var liten, og da du begynte i barnehagen og senere på skolen, var det noen andre som bestemte når du skulle spise, enten du var sulten eller ikke akkurat da. Du lærte med andre ord å sette både sult- og metthetsfølelsen til side.
Senere begynte du kanskje også å forbinde mat med ulike følelser. Hvis du jobber mye, begynner du kanskje å forbinde mat med en av dagens få pauser, og dermed med ro. Og hvis vi på et eller annet tidspunkt følger en slankekur, lærer du kanskje at det finnes mat som er «forbudt» og at du skal skamme deg når du spiser den.
Det kan være sosiale normer som vinner over din egen appetitt. Når en kollega har med kake, er det vanskelig å være den som takker nei til den vennlige gesten.
Det finnes med andre ord utallige mekanismer som gjør det vanskelig for mange å lytte til sin egen magefølelse. Og det gjør det ikke lettere at vi lever i et samfunn hvor vi nesten alltid har enkel tilgang til mat.
Du kan vite alt om helse, og fremdeles streve med å holde vekta. For noen handler det om at man spiser med følelsene. Her er noen viktige spørsmål du kan stille deg for å se om det gjelder deg. Det er trolig også noen av de tingene en fagperson, for eksempel en psykolog, vil ta tak i hvis du søker hjelp.
Første skritt er å se på hvilke følelser som gjør at du spiser selv om du ikke er sulten. Er det fordi du kjeder deg, er trist eller trøtt, føler skam – eller glede – eller en kombinasjon av flere ting?
Vi døyver ofte følelser med mat i stedet for å prøve å ta i tu med dem på en mer direkte måte. Trøtthet krever for eksempel hvile i stedet for (mer) druer, og kjedsomhet krever avledninger, og ikke (mer) kaker.
Du kan ofte spole tilbake til én eller flere konkrete begivenheter. Kanskje det var en helsesøster som konstaterte at du lå litt høyt på vektkurven da du var sju år? Den mest populære jenta i klassen som roste din (usunne) vektnedgang etter en veldig slitsom periode? Eller en tante som kommenterte at du spiste godteri etter en barnefødsel?
For mange vil det være merkelig å si: «Jeg skal bare spise det jeg har lyst på», og forholde seg til et tap av kontroll. Ikke alle kan gjøre det sånn med én gang uten å begynne å overspise. Derfor er ofte det første skrittet å skjematisere måltidene – vel å merke uten å diktere hva de skal inneholde.
Selv om du kanskje ikke spiser steinaldermat eller går på Roede-kur lenger, kan det sitte igjen rester av slankekurer som gjør at du mer eller mindre bevisst har gjort noen matvarer forbudte – eller tillatt i ubegrensede mengder. Men hvis du dømmer mat som ok eller fy på forhånd, blir det vanskeligere å lytte til hva kroppen din trenger.
Kilde: Marie Steenberger er ekspert i helsepsykologi og hjelper mennesker som har et problematisk forhold til mat.
Det går minst en halvtime fra du har tatt den første biten til de sultstimulerende hormonene har stabilisert seg. Derfor er det viktig å spise sakte.
Du kan øve deg på å spise sakter – her ser du hvordan:
Se på tallerkenen, og forestill deg at du deler den opp i tre like store deler.
Når du har spist en tredel, så legg bort bestikket og flytt fokus bort fra maten. Når du plukker opp bestikket igjen, er det viktig at du flytter fokus tilbake til maten. Registrer hver bit du tar.
