Hjernen din elsker sladder – så mye at det kan være utrolig vanskelig for oss å la være å sladre. Dette er grunnen til at sladder er så fristende for oss.
NÅR DU SLADRER, skjer det noe spesielt i hjernen som vi mennesker liker veldig godt.
Psst … Har du hørt at …?
Du vet sikkert godt at det ikke er pent å sladre.
Likevel kan du ikke la være å dele de saftige detaljene om venninnen din som igjen dater eksen sin, eller om kollegaen din som kanskje blir forfremmet.
De fleste av oss faller i sladderfellen innimellom – eller lytter nysgjerrig når andre sladrer.
Og det finnes faktisk en helt logisk forklaring på det. Ifølge nevroforsker og psykolog Thomas Zoëga Ramsøy er sladder nemlig snadder for hjernen din – og det kan gi et kick på nivå med det spillavhengige opplever når de spiller på kasino.
Når du sladrer, frigir hjernen oksytocin og dopamin. De to stoffene belønner deg med følelser som kjærlighet, lykke og eufori.
Nettopp oksytocin og dopamin er avgjørende brikker når vi skal forstå hvorfor det er så fristende å sladre.
Når hjernen din frigjør oksytocin mens du sladrer, styrker det båndet mellom deg og dem du sladrer med.
Men det kan også ha den motsatte effekten. Høye oksytocinnivåer kan også gjøre deg mer fiendtlig – og sladder er et godt eksempel på dette. Thomas Zoëga Ramsøy forklarer det på denne måten:
– Sladder skaper en større tilknytning mellom de som sladrer sammen, men en større avstand til dem det sladres om.
Sladder fungerer også som det Thomas Zoëga Ramsøy kaller «sosial valuta». Det er her dopamin kommer inn i bildet.
Når man deler sladder, gir man informasjon som andre ellers ikke har tilgang til.
Ifølge Thomas Zoëga Ramsøy oppfatter hjernen din det ikke veldig annerledes enn når du er sulten og noen gir deg mat.
– Hvis jeg kom med et eple til deg, så kunne jeg regne med at du kom med et eple til meg når jeg var sulten. Så hvis jeg deler noe hemmelig informasjon med deg, så regner jeg med at du også deler noe hemmelig informasjon når du har noe. Vi har altså byttet noe valuta.
Det gir et lite følelsesmessig kick – et dopaminrush hos personen som forteller sladder, som kan sammenlignes med hvordan hjernen til spillavhengige reagerer når de spiller.
Men hvorfor oppfører hjernen vår seg slik når vi sladrer?
Mennesker er sosiale vesener som hele tiden må samarbeide, og vi er derfor avhengige av å forstå hverandres motiver og følelser.
«Sladder gir informasjon som kan hjelpe deg med å ta beslutninger, for eksempel om du bør velge en bestemt partner. Faren er at informasjonen kanskje ikke er sann.»— Thomas Zoëga Ramsøy, nevropsykolog og hjerneforsker
Siden vi ikke har tilgang til andres hjerner og tanker, bruker vi mye mental energi på å forstå og forutse andre mennesker – og det kan sladderen hjelpe oss med.
– Sladder handler jo dypest sett om hva en person har gjort, personens motiver, og hva det sier om denne personen – for eksempel om du kan stole på ham eller henne, forklarer Thomas Zoëga Ramsøy.
Det kan nesten høres ut som om sladder er en god ting – men husk at sladder nesten alltid handler om en tredje part. Og ingen ønsker å være den det sladres om.
– Hvis jeg sladrer om deg, deler jeg i bunn og grunn informasjon som du sannsynligvis ikke ønsker å dele med alle. Du ønsker sannsynligvis å kontrollere hvem som har tilgang til den informasjonen, og sladder går helt utenom det.
Derfor skulle nevropsykologen gjerne sett at sladder tok mye mindre plass.
– Bare det å forstå at hjernen vår er finjustert til å sladre kan kanskje hjelpe oss med å dempe det. Sladder er litt som sjokolade – det føles godt i øyeblikket, men det er ikke bra å spise hele tiden. Så bare fordi det føles riktig her og nå, er det ikke nødvendigvis det beste i det lange løp.
KILDE: Thomas Zoëga Ramsøy er nevropsykolog, ph.d. i nevrobiologi, grunnlegger og CEO for firmaet Neurons og driver International Center for Applied Neuroscience.