ADHD – rammes kvinner også?

Hele mitt liv har jeg følt meg annerledes. Riktignok var jeg en jente med masse temperament som likte å henge med guttene, klatre i trær og smugrøyke bak sykkelskurene. Men samtidig var jeg et begavet barn som klarte meg fint på skolen, og derfor var det ingen som egentlig oppdaget problemene mine, sier Stinne Skovbjerg (46).

– Når jeg ser tilbake, skulle jeg selvfølgelig ønske at det var blitt oppdaget at jeg strevde mye og hadde det vanskelig. At det var en grunn til alle konfliktene hjemme.

Et halvt liv skulle det gå før hun for to år siden, i en alder av 44 år, fikk diagnosen ADHD. På det tidspunktet hadde hun fått mer enn ett stempel i legejournalen sin: stress, angst og depresjon.

Den svenske psykiateren Lotta Borg Skoglund ved universitetet i Uppsala, kjenner igjen mye av det Stinne forteller. Hun vet at det ikke er unikt.

– Kvinner er i gjennomsnitt vesentlig eldre enn menn, rundt 30 år, når de omsider får ADHD-diagnosen. Menn er i snitt 18,5 år. Her blir mange kvinner sviktet, og det fører dessverre til at mange rekker å utvikle alvorlig psykisk sykdom før de får hjelp, forteller hun.

ADHD rammer nettopp i barndommen og tenårene, men blir som oftest mildere med årene. Men for annenhver person med ADHD fortsetter symptomene å være vanskelige også i voksenalderen. Sykdommen kan ikke kureres, ettersom det er snakk om en livslang funksjonsnedsettelse i hjernen.

Fokus på guttesymptomer

Når Stinne og andre kvinner må vente så lenge på å bli utredet, henger det ifølge psykiateren sammen med at vi nærmest bare fokuserer på hvordan sykdommen arter seg hos gutter og menn. Det aller meste av forskningen er basert på dem – det er først nå vi er i ferd med å forstå hvordan jenter og kvinner rammes.

Riktignok er symptomene de samme: konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Men mens gutter med ADHD ofte bråker, ikke klarer å sitte stille, og er utagerende, har jenter en tendens til å snu rastløsheten innover. De legger ekstra arbeid i bøkene for å klare å henge med på skolen, og gjør alt de kan for å passe inn.

– Jenter og kvinner med ADHD later som om de har de egenskapene som skolen eller kanskje jobben krever, men det tømmer dem for energi. De er så flinke til å leve opp til andres forventninger, at ingen fatter mistanke om at det er noe alvorlig galt fatt, forklarer den svenske psykiateren.

Dum eller lat

Tilbake til Stinne, som i begynnelsen av 20–årene kommer inn på en prestisjefull utdannelse, nemlig Journalisthøgskolen, på første forsøk. Men bak den vellykkede fasaden ulmer frustrasjonene.

– Jeg brukte alltid mye mer tid på studiene enn de andre. Noen ganger var det helt umulig. Å samle trådene til en artikkel kunne være som å legge et puslespill hvor brikkene plutselig flyttet på seg. Derfor var jeg alltid ekstremt trøtt, forteller hun.

Når hun lyktes med en oppgave, var det fordi hun hadde gitt absolutt alt for å få det til. Etterpå følte hun seg utmattet og tvilte på sine egne evner.

– Det er beskrivende for hele mitt yrkesliv at det er noen ting jeg har slitt med, fordi hjernen min er litt annerledes skrudd sammen. Det har av og til ført til konflikter med dem jeg jobbet sammen med, og har gjort at jeg har tenkt at jeg enten måtte være dum eller lat.

Hun er ofte misfornøyd med egne prestasjoner, og det hjelper ikke at hun noen ganger evner å fullføre en oppgave til perfeksjon. Det er ganske typisk for kvinner med ADHD.

– Noen ganger virker det som om alt fungerer. Andre ganger faller alt fra hverandre. Denne dynamikken er det ekstra vanskelig for kvinner å akseptere. Men ikke å kunne leve opp til sitt fulle potensial, er ofte en livslang sorg som mange med ADHD er nødt til å leve med, sier Lotta Borg Skoglund.

Så ulike er symptomene for kvinner og menn

Forskning har slått fast at ADHD arter seg forskjellig hos jenter og gutter. Disse forskjellene kan til en viss grad overføres til voksne med ADHD.

Blir senket av stress

Stinne brenner for jobben som journalist, så hun gir ikke opp. Men hun innrømmer at hun ikke lenger orker å jobbe heltid. I perioder er hun så stresset at hun må sykmelde seg, og angst og depresjon krysser også hennes vei. Men det er ingenting i det hun forteller som skiller seg fra andre kvinners ADHD-symptomer. Vi skiller oss spesielt ut på to områder: Vi er ekstra utsatt for psykisk sykdom, og vi blir mer påvirket av hormoner.

For det første er det ikke til å komme unna at den store mentale innsatsen med å følge med rent akademisk, og skjule skam og mindreverdighetsfølelse, ikke kan fortsette i lengden. Med årene sliter det på kvinnene rent følelsesmessig.

– Det fører ofte til angst og depresjon, som blir det første møtet med helsevesenet, konstaterer psykiateren.

For det andre viser det seg at utslagene på hormonbalansen har en tendens til å forverre ADHD-symptomene. Et område som har vært fullstendig oversett av forskningen, som primært har vært fokusert på gutter og menn, som har en mer stabil hormonbalanse. Det kvinnelige kjønnshormonet østrogen spiller nemlig sammen med dopamin, som blant annet styrer energien og lykkefølelsen.

– Jeg har møtt mange kvinner som har trodd at de har alzheimer, siden humøret og energinivået svinger så mye fra den ene dagen til den andre. Det kan være i forbindelse med puberteten, menstruasjonen, en fødsel eller overgangsalderen, forteller Skoglund.

LES OGSÅ: Test deg selv: Har du tegn på OCD?

Satser på å være mor

Om Stinne kjenner igjen denne beskrivelsen? Ja da, hvert eneste ord. Hennes egne ADHD-symptomer ble kraftig forverret i tiden rundt menstruasjonen, og nådde nye høyder etter at hun fikk barn. Da var hun 40.

– Da sønnen min ble født, gikk det for alvor opp for meg at noe var galt. Da gikk ganske enkelt ikke kabalen opp lenger, sier hun.

Hun hadde vært vant til å kunne trekke seg tilbake og lade batteriene hjemme, men med et spedbarn i huset var den tiden forbi. Overskuddet rakk bare til å ta seg av babyen. Den nybakte moren måtte droppe det aller meste av andre ting.

På dette tidspunktet var det flere kvinner – både kjente personer og andre i familien og omgangskretsen hennes – som var åpne om at de hadde fått konstatert ADHD. Det vakte en sterk mistanke, og Stinne gikk til legen og ba om å bli utredet.

– Da jeg omsider fikk konstatert ADHD, ble jeg lei meg for at det var min skjebne, og for at det ble oppdaget så sent. Samtidig ble det et vendepunkt. Jeg tenkte: «Sånn er det bare. Nå må jeg droppe all motstanden og bare fokusere på å gjøre det beste ut av situasjonen.»

En av de virkelig store kamelene hun har måtte svelge, er å senke karriereambisjonene. Hun har takket nei til flere drømmejobber.

– Ambisjoner har jeg fremdeles, men akkurat nå fokuserer jeg bare på én ting, og det er å være en skikkelig god mor. Det er en utrolig vanskelig prosess, for jobb og karriere har alltid betydd mye for meg. Men det går bare ikke – i hvert fall ikke så lenge sønnen min er liten. Nå skal jeg innrette livet mitt etter den jeg er i stedet for den jeg trodde at jeg måtte være, sier hun.

Kvinner dømmes hardere

Heldigvis har diagnosen ført til mer forståelse. Nå er den en forklaring på hvorfor det kan være vanskelig å huske avtaler, at man overreagerer følelsesmessig eller har det rotete hjemme, som kjennetegner mange med ADHD. En aksept som spesielt kvinner ofte bare kan drømme om.

– Vi er oppdratt til at kvinner er flinke til for eksempel å holde avtaler og pleie relasjoner. Så når vi ikke gjør det, blir vi mye hardere dømt av omverdenen enn menn som oppfører seg på samme måte. Det er utrolig, men jeg har selv stått for en slik forskjellsbehandling, sier Skoglund.

Når en mann har det rotete hjemme, kaller vi det ungkarsrede. Når en kvinne har hybelkaniner i hjørnene og skitten oppvask på benken, reagerer vi negativt. Og ve den bestemoren som glemmer et barnebarns bursdag. Her slipper ofte beste­far lettere unna.

Heldigvis er den nye versjonen av Stinne blitt godt mottatt av både venner og familie. ADHD-medisiner tåler hun ikke, men hun roer ned ved hjelp av blant annet meditasjon, mindfulness og iskalde dusjer. Dessuten har det skjedd en markant forandring i hvordan hun ser på seg selv.

– Det har vært en lang prosess, men på mange måter er jeg på et bedre sted i livet enn noen gang før. Jeg forstår meg selv mye bedre. Og så har jeg sluttet å anklage meg selv for det jeg ikke kan, og roser heller meg selv for det jeg har fått til trass
i diagnosen.

Kilde: Lotta Borg Skoglund, psykiater og lektor