Demens: Er du redd for at glemsomheten er et tegn på sykdom? Her får du råd.

Oppfører du deg som vanlig? Et stort spørsmål, men det er jo nettopp det man spør seg selv når man frykter en begynnende demens. La oss ta et par eksempler.

Hvis du har en fritidsinteresse som å drive med idrett eller frivillig arbeid: Kommer du deg ut døra like ofte som du pleier? Du kan også spørre deg selv om du trives i sosiale sammenkomster, eller om du føler større behov for å melde avbud?

Kanskje du har opplevd å være på en middag og trekke deg litt unna når praten går ved bordet. At du ikke skjønner en vits eller ikke klarer å føge med på hva samtalen dreier seg om. Disse situasjonene er vanlige tidlige tegn på demens.

– Noe av det aller første som skjer, er at personligheten forandrer seg. Det er ikke alltid hukommelsen som blir angrepet først. Hvis man endrer rutiner og vaner eller blir mer irritabel eller innelukket, kan det også være tegn på demens, sier Lotte Hansen, som har over 20 års erfaring på området.

Test: Er du bare litt glemsom, eller viser du tegn på demens?

Redd og skamfull

Det aller første, lange tiden er det ikke engang sikkert at du registrerer noen forandring. Det kan nemlig være vanskelig å få øye på den, siden symptomene dukker opp så sakte.

Dessuten er det en del av sykdommen at man ikke alltid selv legger merke til det som skjer. Utmattelsen kan likevel være merkbar.

– Det blir vanskeligere å gjøre en del ting, og derfor anstrenger man seg for å gjøre det man pleier å gjøre. Det merker mange, men det er ikke sikkert at de forbinder det med demens, forteller Hansen.

Det henger selvfølgelig sammen med det følelsesmessige fjellet som må bestiges for å se sykdommen i øynene. Det stereotype bildet av en dement person er en som ikke kjenner igjen sin egen familie eller oppfører seg voldsomt og aggressivt.

– Det kan være ekstremt vanskelig å innse at man har demens. Hvis man kjenner en som har sykdommen, kan man tenke: Hjelp, er jeg blitt en sånn jeg også? Hva er jeg verdt da? Man blir selvfølgelig redd og skremt, og det er også veldig vanlig å føle mye skam, forklarer Lotte Hansen.

Så hvis du ikke har lyst til å fortelle noen om eventuelle tegn på demens, eller gå til legen, er det en helt naturlig reaksjon.

Les også: Hva er demens? Symptomer, årsaker og behandling

Vær åpen og søk hjelp

En naturlig følge av den forvirringen og bekymringen man opplever, er å prøve å skjule begynnende mangler.

– Man gjør alt man kan for å passe inn og være som vanlig. Vi mennesker er avhengige av å være en del av fellesskapet, og derfor anstrenger vi oss veldig for ikke å falle gjennom, sier demenskoordinatoren.

Noen lykkes så godt med å holde maska når «de er på» at det bare er de aller nærmeste som får innblikk i den endrede oppførselen som demensen fører med seg.

– I en familiebursdag kan for eksempel folk komme bort til kona til den demente og si: «Vi kan ikke se på ham at noe er galt.» Men så snart hun og mannen setter seg i bilen etterpå, kan han begynne å overøse henne med kjeft og anklager, sier Lotte Hansen.

Det er samtidig et eksempel på at uvitenhet avler flere problemer. Forestill deg at resten av selskapet på den samme bursdagen er blitt informert om at mannen har en begynnende demens, og har fått vite hva de kan gjøre for å hjelpe ham. I dette tilfellet kan de for eksempel plassere ham ved et firemannsbord i stedet for ved et langbord, slik at han får bedre oversikt over situasjonen.

Det er generelt viktig å snakke åpent om sykdom i familien, noe du kan lese mer om her

– Det er derfor det er så viktig å være åpen om sykdommen. Da kan omgivelsene innrette seg slik at det fremdeles er mulig for den demente – og pårørende – å delta. Det har enormt stor betydning, sier Lotte Hansen.

Målet er å ha et godt og meningsfullt liv så lenge som mulig. Og det er det heldigvis gode muligheter for når alle vet hva man står overfor, og den syke og de nærmeste kan innstille seg på hvordan livet skal leves best akkurat nå.

KILDE: Lotte Hansen, demenskonsulent