Stadig flere bruker medisiner mot ADHD, og særlig kvinner dominerer i statistikken. Få oversikt over hvordan medisinene virker, og hvilke bivirkninger som kan følge med.
ADHD-MEDISIN har den største effekten og færrest bivirkninger av all psykofarmaka – dersom riktig legemiddel og riktig dose finnes.
Bruken av ADHD-medisin har økt kraftig i Norge de siste årene. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at i aldersgruppen 13–17 år fikk 5,4 prosent av guttene og 3,5 prosent av jentene ADHD-legemidler i 2023 – en markant økning siden 2004, og særlig tydelig fra 2020. Se FHI sin oppsummering her: Økning i bruk av ADHD-medisin for unge gutter og jenter.
Utviklingen er også tydelig blant voksne, der økningen er størst for kvinner og kjønnsforskjellen minker. En norsk registerstudie beskriver en vedvarende økning i bruk av ADHD-legemidler fra 2004 til 2022, med den mest markante veksten hos kvinner og voksne etter 2020: Nationwide trends in the use of ADHD medications in Norway, 2004–2022.
ADHD er en medfødt utviklingsforstyrrelse som kommer til uttrykk tydeligst gjennom tre kjernesymptomer: impulsivitet, uoppmerksomhet og hyperaktivitet.
Les også: ADHD – disse symptomer bør kvinner passe på
Men hvordan virker medisinene på nettopp disse utfordringene? Det har vi bedt psykiater Charlotte Jokumsen forklare.
Men la oss først forstå hva du mangler dersom du har ADHD. Alle mennesker produserer signalstoffene dopamin og noradrenalin – henholdsvis i hjernen og i tarmen. De utveksles mellom hjerneceller og er med på å regulere vår fokus, atferd og humør.
Les også: Derfor er trening så godt for hjernen din
– Mennesker med ADHD produserer for lite dopamin og noradrenalin, og dette går særlig ut over pannelappene. Der styres våre evner til blant annet å planlegge, bearbeide informasjon, kontrollere impulser, starte oppgaver og fullføre dem, sier Charlotte Jokumsen.
Når overblikket ryker, finnes det i hovedsak to forklaringer.
Enten produserer man for lite dopamin og noradrenalin. Eller så går noe galt når disse signalstoffene prøver å kommunisere med hjernecellene som skal fange dem opp og sette i gang en respons – for eksempel det å følge med under et møte.
Det finnes to typer ADHD-medisin: sentralstimulerende og ikkestimulerende. Den første er den mest utbredte, fordi den har vist seg å virke raskest og mest effektivt. Derfor vil psykiateren som regel starte behandlingen med denne typen.
Medisinen virker sentralt i hjernen – i synapsen, altså stedet der signalstoffet sendes fra én nervecelle til en mottaker-celle, som deretter utløser en respons.
Problemet for ADHD-hjernen er at dopamin ikke blir fanget tilstrekkelig opp i mottakercellen. I stedet gjenopptas mye av den i avsendercellen (reuptake), og da inntrer ikke reaksjonen.
Resultat: Vi klarer ikke å opprettholde konsentrasjonen, lukke ute forstyrrende lyder og bevegelser, eller ta neste steg i arbeidsoppgaven.
Les også: Slik holder du hjernen ung
Medisinen virker ved å hemme signalstoffenes trafikk tilbake til avsendercellen, slik at så mange som mulig når frem til mottakercellen.
FOR LITE DOPAMIN og noradrenalin når fram til mottakercellen i hjernens synapse. Dermed kan man for eksempel miste konsentrasjonen.
Dette er vist i grafikken ovenfor, der dopamin og noradrenalin (lilla kuler) utveksles i en synapse – kontaktpunktet mellom to hjerneceller. Den fester seg ganske enkelt til avsendercellen og blokkerer.
Dermed når signalet helt frem til mottakercellen, som igjen kan skru opp for konsentrasjonen vår – for eksempel midt under et møte med viktige opplysninger.
Medisinen virker også ved å øke det samlede nivået av signalstoffer og dermed forbedre kommunikasjonen mellom nervecellene.
Hvis den sentralstimulerende medisinen ikke har ønsket effekt, kan man prøve ikke-sentralstimulerende preparater.
– Ikkestimulerende medisiner virker bare på noradrenalin (ikke dopamin, red.). Derfor tar det lenger tid før man merker effekt – vanligvis rundt to måneder, forklarer Charlotte Jokumsen.
De sentralstimulerende preparatene virker derimot allerede innen 2–3 timer, blant annet fordi de påvirker både dopamin og noradrenalin.
Begge typer behandling har likevel en dokumentert effekt på kjernesymptomene ved ADHD.
Det er stor forskjell på hvilke bivirkninger man kan få, og hvor plagsomme de oppleves. Derfor skal medisinsk behandling av ADHD alltid være tilpasset den enkelte pasient, i tett dialog med en psykiater, slik at man kan justere dosen, bytte preparat eller avslutte behandlingen om nødvendig.
– ADHD-medisin har den beste effekten og færrest bivirkninger av all medisin innen psykiatrien, men det krever tålmodighet å finne det rette legemiddelet og riktig dose, sier Charlotte Jokumsen.
Her kan du se de mest vanlige bivirkningene ved medisinsk behandling av ADHD. Mange av dem går over i løpet av noen uker. Skjer det ikke, eller blir plagene for store, bør man ta kontakt med behandleren sin.
Ikke alle med ADHD trenger eller har nytte av ADHD-medisinering. Og medisinering bør aldri stå alene. Psykoedukasjon (å lære å forstå og håndtere ADHD), terapi, ADHD-coaching og hjelp til struktur i hverdagen er andre viktige elementer i behandlingen.
Noen velger å ta medisiner i ett år eller mer, for deretter å prøve å ta en pause og se om de klarer seg uten. Nyere forskning tyder på at ADHD-medisiner kan hjelpe hjernen til å utnytte dopamin bedre, og at noen etter hvert kanskje ikke lenger trenger medisiner.
Andre kan ikke forestille seg å klare seg uten ADHD-medisinen, som kan være livsendrende.