Ifølge tilknytningsteorien blir måten vi er sammen med våre nærmeste på, formet i barndommen. Lær mer om teorien og hvordan de ulike tilknytningsmønstrene dannes.
TILKNYTNINGSTEORI – tilknytningsmønsteret ditt avgjør om du i utgangspunktet anser relasjoner som trygge og nyttige eller som noe du bør være på vakt overfor.
Stoler du på andre, eller er du skeptisk?
Den samme personen kan vekke svært ulike reaksjoner hos to forskjellige mennesker, fordi vi i stor grad baserer magefølelsen vår på om vi av erfaring vet at det er trygt å stole på andre og knytte bånd til dem.
Du har sannsynligvis også et inngrodd atferdsmønster for hvordan du danner relasjoner til viktige personer i livet ditt. Kanskje opplever du det ofte som en motsetning til andres atferd.
Du lurer kanskje på hvorfor andre er så åpenbart naive og gjør det altfor lett for andre å utnytte dem. Eller motsatt: Du forstår ikke hvorfor folk ikke bare stoler på andre mennesker.
"Det er disse tidlige kodede antakelsene som kan gjøre det enten godt og trygt eller problematisk og utrygt å inngå i nære relasjoner med en partner eller nær venn," sier psykolog Rikke Yde Tordrup.
Teorien bak kalles tilknytningsteori, og selv om mønstrene vi alle bærer med oss blir etablert i tidlig barndom, tar vi med oss disse logikkene som grunnlag for relasjoner gjennom hele livet.
"Du kan bruke kunnskap om tilknytningsmønstre til å få bedre relasjoner. Hvilke som helst relasjoner, men spesielt de du er redd for å miste, for det er der ting står på spill", sier Rikke Yde Tordrup.
Tilknytningsmønsteret påvirker om vi møter fremmede med tillit eller skepsis, om vi kan inngå i langvarige kjærlighetsforhold, og om vi tør å be om hjelp og ta imot den når det trengs.
I sin praksis møter Rikke Yde Tordrup både barn og voksne som av ulike grunner har problemer med å danne relasjoner. Det er nemlig slik at hvis man ikke har fått denne evnen inn med morsmelken, vil det ofte være som et sår som river seg opp når vi kommer følelsesmessig nær andre. Men det kan læres, forsikrer psykologen. Det kommer vi tilbake til.
La oss først se på hva som skjer i det avgjørende første leveåret, når barnet ennå ikke kjenner til farene i verden. De må lære dem gjennom foreldrenes signaler.
"Vi er født uferdige. Vi mennesker lærer ikke følelsesregulering (å roe oss ned når vi er redde) hvis vi ikke lærer det av en voksen. Derfor er følelseslivet ditt helt avhengig av den omsorgen du får fra foreldrene dine det første året", begynner hun.
Den lille babyen bør møtes med tydelige ansiktsuttrykk, stemmer og kroppsspråk som er tilpasset situasjonen. Hvis det for eksempel kommer en katt inn i rommet, ser babyen intenst på moren sin, noe som betyr: "Hva skal du si til dette, mamma?".
Hvis moren svarer med en lys intonasjon: "Det kommer en liten pusekatt, den er ikke farlig i det hele tatt", er barnets trusselsystem skrudd ned og leken kan fortsette.
Hvis det kommer en glupsk hund, sier mammaen i stedet: "Kjære vene, kom opp hit til meg!". På denne måten lærer barnet at hvis det er fare på ferde, kan det se etter mammas og pappas signaler, noe som gir en trygg base der det kan finne beskyttelse og hjelp.
LES OGSÅ: Konfliktsky? Hvordan bli bedre til å håndtere uenigheter.
Det er i dette møtet at tilknytningen skapes. Ikke bare i potensielle faresituasjoner, men også når babyen er opprømt og foreldrene hopper i takt med de glade lydene og bevegelsene med armer og ben. Da tenker barnet: "Det jeg føler, føler mamma også".
"Alle barnets erfaringer med sine primære omsorgspersoner lagres etter prinsippet "Mange bekker små gjør en stor å". Rundt ettårsdagen samles erfaringene til en slags arbeidsmodell som barnet tar med seg ut i verden. Allerede da kan man tydelig se mønsteret", sier Rikke Yde Tordrup.
"Rundt ettårsdagen samles erfaringene til en slags arbeidsmodell som barnet går ut i verden med."— Rikke Yde Tordrup, psykolog
Du må forstå at det lille barnet er dypt avhengig av foreldrenes beskyttelse, mat og varme. De må reagere når det er behov for dem, og barnet tilpasser seg hvordan foreldrene reagerer på forsøk på å få dem i tale.
Barnet utvikler med andre ord en strategi som passer til omgivelsene – selv om foreldrene ikke er i stand til å gi omsorg i det hele tatt.
PRØV OGSÅ: Test deg selv – er du ekstrovert eller introvert?.
Ifølge tilknytningsteorien finnes det fire tilknytningsmønstre, ett trygt og tre utrygge, som alle dannes i barndommen.
Se for deg en liten baby som sitter i en barnestol og gråter. Hvis foreldrene svarer tilbake med tydelig stemme, kroppsspråk og mimikk, skjønner barnet at det er i trygge hender. Dette bidrar til å skape et trygt tilknytningsmønster.
Men det er ikke sikkert at det alltid går så bra. Barnet kan også oppleve at responsen fra foreldrene er ustabil på en eller annen måte, noe som resulterer i et av de tre utrygge tilknytningsmønstrene, som vi forklarer her.
Foreldrene kan ignorere ropet om hjelp, og barnet konkluderer etter hvert med at det ikke er verdt å kalle på dem. Dette resulterer i en utrygg unnvikende tilknytning.
Et annet scenario er at hjelpen noen ganger kommer og andre ganger ikke. I dette tilfellet vil barnet være på vakt og hele tiden prøve å finne ut når det skal øke eller redusere sin søken etter trygghet. Derav navnet utrygg ambivalent tilknytning .
Til slutt kan det hende at barnet ikke får omsorg i det hele tatt, noe som resulterer i omsorgssvikt. Barnet søker instinktivt omsorg hos foreldrene, samtidig som det er redd for dem. Resultatet er et emosjonelt kaos som kalles utrygg desorganisert tilknytning.
Tilknytningsteorien har imidlertid endret seg noe i årenes løp, slik at fokuset i større grad er flyttet fra foreldrenes atferd til en persons selvoppfatning.
"Hvis du har vokst opp med en selvoppfatning om at du ikke er elsket, trenger det ikke å være fordi du har fått mye kjeft. Det kan for eksempel også være foreldrenes mobilbruk som har skapt dette selvbildet", sier Rikke Yde Tordrup.
Uansett er overbevisningen hos det lille barnet som senere blir voksen, reell. Men hva som er grunnlaget for den, kan man bare gjette seg til.
Det er viktig å vite at et barn kan utvikle et utrygt mønster selv om det har hatt gode, oppmerksomme og omsorgsfulle foreldre. Dette skjer for eksempel oftere for barn med senskader etter for tidlig fødsel, adhd, autisme og lignende.
LES OGSÅ: Slik trener du opp selvfølelsen.
Nå tror du kanskje at du er på trygg grunn hvis du var så heldig å ha etablert en trygg tilknytning i oppveksten. Men det er like viktig at du bruker tilknytningsmønsteret ditt på en fleksibel måte.
Hvis du blindt gjentar barndommens strategi, uansett om den er trygg eller utrygg, glemmer du å tilpasse deg nåtiden.
"Det er for eksempel dumdristig av en kvinne å kaste seg i armene på en dum fyr i den tro at han vil elske henne. Hun har kanskje en trygg tilknytning, men hun leser ikke hva hun står overfor", sier Rikke Yde Tordrup.
Problemene oppstår når man ikke tilpasser tilknytningsmønsteret sitt til den aktuelle situasjonen. Da kan de nærmeste betale prisen for en handling som foreldrene våre faktisk har "begått".
Mønstre er inngrodd i oss. Men de er ikke urokkelige. For å få bukt med grunnproblemet – enten det er sjalusi, naivitet eller trang til å flykte – må du innse at det finnes mennesker som vil deg det beste.
Du kan ikke gjenoppleve barndommen din, men du kan begynne å bruke de nye erfaringene til å endre dine grunnleggende oppfatninger.
"Jeg har kvinner i parterapi som innser at mannen deres ikke fortjener fortsatt å bli avvist når han har vist at han vil ha henne i 15 år. Han lærer henne faktisk nye erfaringer", sier Rikke Yde Tordrup og avslutter med en oppmuntring:
"Når vi blir bevisste på mønstrene våre, kan det være veldig forløsende, og vi kan frigjøre oss fra dem. Forandring kan skje hvis vi våger å strekke oss etter det vi savner. Når vi prøver å akseptere og nærme oss hverandre, selv om det strider mot en gammel indre stemme. Mennesker er flinke til å lære av våre erfaringer – også nye erfaringer."