Ikke forvent jubelscener når legene forteller deg at du er kreftfri. Jette er midt i et tungt mentalt etterslep der hun må lære seg selv å kjenne på nytt.
FRYKT har blitt en konstant følgesvenn siden Jette fikk kreftdiagnosen. Kroppen er behandlet, men nå er det på tide å jobbe med sinnet.
"Når folk spør om jeg er frisk, svarer jeg: Ja, jeg er kreftfri, men ikke frisk."
Jette Pedersen har hatt kreft ikke bare én gang i sitt 50 år lange liv, men to ganger.
I 20-årene hadde hun leukemi. Så gikk hun 25 år uten kreft, før hun i en alder av 48 år oppdaget en kul i brystet, som viste seg å være en alvorlig kreftsykdom.
I dag er det åtte måneder siden hun avsluttet behandlingen for brystkreft.
"Jeg har nettopp vært i en begravelse. Det var da jeg tenkte: Jeg var heldig - dessverre var ikke han det. Det kunne like gjerne ha vært meg", sier hun.
For er det én ting alle cellegift-, operasjons- og strålebehandlingene har gjort med henne, så er det å være på vakt.
Les også: Anette fikk kreft: "Jeg følte at jeg stjal barndommen til barna mine"
Selv da hun ble innkalt til intervju på sykehuset for å få vite om kreften hadde forlatt kroppen, var det med moderat begeistring hun fikk beskjeden.
"Legen sa at jeg var kreftfri, men jeg tenkte bare: "Ja, du sier det, men jeg tror ikke helt på det"," sier Jette.
Generelt har hun liten sans for tanken om at man kan trekke en klar grense mellom det å være syk og frisk. Det er ikke en opplevelse hun kjenner igjen hos seg selv.
"Det å gå gjennom en kreftsykdom er så tøft fysisk og psykisk at kroppen er i alarmberedskap, så jeg har vanskelig for å ta inn over meg informasjonen om at jeg er kreftfri. Det burde være logisk, men jeg klarer ikke helt å ta det inn over meg, forklarer hun.
Les også: Forsker: Hvordan leve med frykten for å få kreft igjen
Det hun derimot kan kjenne igjen, er en kropp og en psyke som galopperer videre "med redselen for å bli syk og dø igjen", som hun uttrykker det.
Det er derfor hun ikke kan gå i begravelse uten å tenke at det like gjerne kunne vært henne i kisten. Frykten for tilbakefall er som en ryggsekk sydd på ryggen.
"Akkurat nå er den mest fremtredende hvis jeg blir syk. En enkel forkjølelse er nok. Da bekymrer jeg meg umiddelbart for om det er tegn på kreft. Eller hvis jeg oppdager en hoven lymfekjertel. Det er ikke noe gøy, sier Jette saklig.
Kontrollene på sykehuset krever også at man trekker pusten ekstra dypt.
Heldigvis finnes det også tiltak som trekker i den andre retningen: Vekk fra dommedagsprofetiene og ut i lyset.
Der Jette begynner å gjenkjenne seg selv og sitt liv med gode venner, familie og en jobb hun elsker.
Trening som hopping, reformertrening og lange gåturer i naturen er godt for kropp og sjel.
Et kurs i mindfulness har lært henne å være til stede i øyeblikket. Samtalegrupper skyver følelsen av å være alene på avstand.
Men ingenting kan slå samtalene Jette har hatt med en psykolog. Her får hun verktøy til å håndtere de vanskeligste tankene.
Livsvilkåret er konstant usikkerhet. Det finnes ingen svar som Jette - og alle andre som har overlevd kreft - så desperat søker etter. Kreft kan forsvinne. Kreft kan komme tilbake.
Derfor er det viktig å være til stede i livet, selv om det er lettere sagt enn gjort.
"Man mister litt av seg selv, for under behandlingene har jeg skjøvet meg selv og følelsene mine mye i bakgrunnen. Nå må jeg bli kjent med meg selv igjen."— Jette Pedersen, har hatt kreft to ganger
Jette er fast bestemt på at hverdagen skal komme tilbake, selv om det kan ta lang tid.
"Jeg blir aldri kvitt frykten, men jeg skal lære meg å leve med den. Det har jeg gjort før."