Oluf Borbye Pedersen har selv spist sin egen "Professorens grønne grøt" i over 35 år. Her kan du se hva han selv forteller om grøtens inntog på hans frokostbord:
– Energigrøten kom inn i mitt liv et år hvor jeg sammen med min familie bodde og arbeidet ved Harvard Universitet i Boston. En dag besøkte vi Ann Wigmore, som var en av de helt store personlighetene innen raw food-miljøet i USA.
På grunn av tett trafikk kom vi litt for sent til det avtalte møtet, og vi skyndte oss – noe andpustne – opp trappene til Wigmores store leilighet i tredje etasje. Da vi sto utenfor døren, hørte vi noen mystiske knirkelyder. Etter at vi hadde ringt på, lød det et ubesværet ‘Please, come in’.
Innenfor døren ble vi møtt av en 78 år gammel, topptrent, slank kvinne som i rimelig raskt tempo hoppet omtrent halvannen meter opp og ned i luften. På en trampoline. I sin høyloftede patrisierleilighet. Men overraskende nok var det bare vi som var andpustne! Jeg tror vi allerede der var solgt.
Hennes utstråling gjorde inntrykk. Anns måte å anskue mat, helse og energioppladning på var ‘second to none’ i forhold til alt vi tidligere hadde stiftet bekjentskap med. Hun var autodidakt, men fra sitt eget liv og fra de pasientene hun hjalp, visste hun hva fermenterte kornprodukter og grønnsaker kan gjøre for mennesker.
Det vi tok med oss fra det uforglemmelige møtet med den usedvanlig livfulle og annerledes tenkende kvinnen, var inspirasjonen til å spise denne grønne energigrøten. Den har nå vært vår daglige frokost siden.
Vi spiser den sammen med en porsjon friske, opptinte eller tørkede bær og et surmelksprodukt. Resten av dagen spiser vi variert – også varmebehandlet mat, men alltid en eller flere porsjoner råkost.
Og uttrykt i beskjedenhet: for vår familie har det vært en sterk investering i vår hverdag – en hverdag fylt med energi og pågangsmot og fravær av kronisk sykdom.
“Skal man spise grøten om morgenen?” – og 8 andre spørsmål til professoren